Det er veldig bra at Dagbladet skrev en sak om dette, men for de av oss som har en viss oversikt over norsk økonomi er det ingen nyhet. Dessverre er denne selvfølgeligheten altfor dårlig kjent blant det norske folk. Trykk på bildet hvis du vil lese artikkelen.

Denne korte dokumentaren om The Millenium Village Project er også å annbefale:

Denne dokumentaren er også verdt å se:

About how the vaccine-organization GAVI has saved five million lives. And how you cheaply and without much effort can save a child!

The vaccine-organization GAVI was created in 2000. Since then it has prevented five million deaths, and the results keep on accelerating.

GAVI has now prevented five million child-deaths. It’s an estimation of course, but I don’t think it’s reasonable to doubt it. The numbers of how many children in different parts of the world they have vaccinated against the different diseases are easy to get about right, and it’s possible to estimate fairly accurately how many children you have to vaccinate in a certain region against a certain disease in order to save a life. GAVI is a professional and trustworthy organization, and so are The World Health Organization and UNICEF who do the estimates.

I guess my readers know how much five million is, but just to make sure:

• It’s fifty times the number of documented civilian deaths from the Iraq war.
• It’s more than the whole population of Norway.
• It’s twice the amount of seconds in a month.

What’s remarkable is how little money that has been needed to achieve this. Between their startup in 1999-2000 and 2009 they recieved under four and a half billion dollars in funding. Some of this money has been spent on research that hasn’t saved lives yet, and I would assume other parts of it hasn’t been spent at all, but even when not taking this into account they have spent less then 900 dollars per life saved.

Vaccines are one of the most cost-effective ways we can combat child mortality. And for reasons I will explain in later posts it’s also a contribution in the fight against poverty. We should be happy that vaccines are saving the life of children, but still 2.4 million children die from vaccine-preventable diseases every year. GAVI is getting more funding, but not enough to vaccinate all the children that should be vaccinated. With enough funding they would be able to fight against diseases they haven’t adressed yet, like pneumonia and diarrhea. A vaccination against malaria is underway, and when it comes we need to make sure that money isn’t an issue. And we need to fund more research on vaccines, so that we as soon as possible can get a vaccine against diseases such as HIV/aids.

As whole the world spends over 1400 billion dollars a year on the military. In 2006 alone the rich countries spent over 260 billion dollars on farm subsidies. If we made it a priority we could easily make sure that providing poor countries with vaccines wasn’t a question of money, but since we haven’t millions children die because they lack vheap vaccines.

Unacceptable? Then why not take the matter into you own hands, and donate to GAVI yourself? You don’t have to sell your house, but what about setting aside a few thousand dollars so that you can save a few lives?

(PS: My Norwegian readers might take interest in knowing that our support to GAVI between the upstart of the organization and 2009 accounts for 10 percent of the total funding. And that’s when we only take into account the money we give directly, and not the money to organizations that again support GAVI (like IFFIm). Since we have provided roughly 10 percent of the funding, and although our share of the total funding over the years have varied some, it’s fair to say that we can thank Norwegian aid for roughly 10 percent of the total results GAVI has achieved. In other words: Norways support to GAVI has 500 000 lives, only 80 000 less than the population of Oslo. When 13 workers died in the building of a hydro-power plant financed by Norwegian aid it made the headlines, and was even covered on the frontpage of dagbladet.no. Why doesn’t this make it into the newspapers?)

Oppdatering: Nyere tall sier at 5,4 millioner dødsfall nå har blitt forhindret. Neste gang tallene oppdateres, om noen måneder, vil de ha økt igjen.

Da Ali Abbas ble rammet av en bombe i 2003, på grunn av krigen i Irak, ble livet hans forandret for alltid. Han mistet begge foreldrene sine, broren sin og tretten andre slektninger. Armene hans var så hardt skadd at legene måtte amputere begge to, og over en tredjedel av kroppen hans hadde tredjegrads brannskader. «Jeg hadde så vondt at jeg hadde lyst til å dø» forteller Ali. Da bildene av stakkars Ali ble sendt verden over var det så klart mange som syntes synd på han. Omlag 2,8 millioner kroner ble samlet inn for å gi han medisinsk hjelp.

I 1987 falt et lite barn på 18 måneder ned i en sjakt i nærheten av hjemmet sitt i Texas. Hun het Jessica. Det var ingen lett jobb å få henne ut av sjakten, og i de 58 timene det tok å redde henne fikk redningsarbeidet enorm medieoppmerksomhet verden over. Selvfølgelig syntes folk synd på Jessica og ønsket at de kunne hjelpe. Familien til Jessica ble derfor tilsendt store mengder teddybjørner, gaver, kort, og ikke minst; penger. Noe mellom 700 000 og 1 000 000 dollar ble donert.

Da det begynte å brenne i en oljetanker i 2002 ble de 11 overlevende menneskene reddet av et forbikjørende cruiseskip. Det eneste levende som ble igjen på skipet var Hok Get. Hok Get var kapteinens hund. Hok ble flytende rundt alene i båten i to uker, og hadde dødd om ikke fremmede menneskers godhet hadde kommet til hjelp. Saken fikk oppmerksomhetfra internasjonale medier (blant andre CNN), og mer enn 180 000 dollar ble donert for å redde hunden.

Eksemplene ovenfor viser at vi kan være svært så snille og hjelpsomme. Likevel kan vi ovenfor andre som trenger hjelp være kalde og likegyldige. Hvorfor?

Empatien vår forstår ikke mengder

Av og til dukker det opp nyhetssaker om et barn som har omkommet i for eksempel en bilulykke. Noen ganger lar vi det ikke trenge inn på oss, men tenker kort at det var trist, før neste nyhet kommer opp på skjermen og vi straks glemmer det stakkars barnet. Andre ganger tenker vi på hvordan det må ha vært for foreldrene å miste barnet sitt, eller hvordan barnet som egentlig skulle hatt et langt og innholdsrikt liv aldri kommer tilbake. Vi begynner ikke å gråte eller blir skikkelig, skikkelig lei oss, som vi nok hadde hvis det var en venn av oss eller en nær slektning som døde – men det setter kanskje en demper på humøret vårt i noen minutter.

Det hender at statistikk går inn på oss også. Opplysningen om at 9,2 millioner barn under fem år døde i 2007 gjør kanskje like sterkt inntrykk på noen av oss som å høre nyheten om at et barn dør i en trafikkulykke. På de fleste gjør den nok enda større inntrykk til og med – kanskje til og med dobbelt så sterkt, eller ti ganger så sterkt. Men ingen av oss blir 9,2 millioner ganger så triste over å høre at 9,2 millioner barn under fem år dør hvert år som de blir når de hører at ett barn har dødd i en bilulykke, selv om det egentlig ville vært det mest logiske. Jo større menneskemengder vi synes synd på desto mindre blir medfølelsen vår per menneske. Et tips til mennesker som skulle falle i nød er derfor å ikke assosieres med større grupper. Ikke havn i en sultkatastrofe hvor flere millioner er rammet, for eksempel. Da vil du som enkeltperson motta nesten ingen medfølelse, og sjansene dine til å få hjelp synker. Sult heller på egenhånd.

Vi har ikke medfølelse med tall, men med enkeltmennesker

«Hvis jeg ser på en menneskemengde gjør jeg ingenting. Men ser jeg på et enkeltmenneske hjelper jeg» sa Mor Theresa en gang. Sitatet illustrerer nok mer eller mindre hvordan vi alle tenker. For noen år tilbake ble det gjennomført et forsøk på studenter i Pennsylvania, hvor de ble gitt to forskjellige tekster. Tekst A spilte på følelser, og ble supplert med et bilde av den syv år gamle jenta teksten handlet om. Tekst B spilte på fornuft, og brukte mye statistikk.

Tekst A:

«Alle penger du måtte donere vil gå til Rokia, en syv år gammel jente som bor i Mali i Afrika. Rokia er ekstremt fattig og er truet av sult. Livet hennes vil bli forandret til det bedre som et resultat av din finansielle gave. Med din støtte, og støtten fra andre omtenksomme donorer, vil Redd Barna jobbe med Rokias familie og mennesker i resten av samfunnet for å hjelpe til med å gi henne mat, utdanning og grunnleggende medisinsk hjelp.»

Tekst B:

«Matmangel i Malawi påvirker mer enn tre millioner barn. I Zambia har regnmangel resultert i en 42 prosent reduksjon i maisproduksjonen fra 2000. Som et resultat av dette er det estimert at tre millioner Zambianere kommer til å rammes av sult. Fire millioner mennesker i Angolia – en tredjedel av befolkningen – har blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Mer enn 11 millioner mennesker i Etiopia trenger umiddelbar matvarehjelp.»

Studentene som fikk tekst A ga klart mer penger enn de som fikk test B. Et annet forsøk gjort på studentene viste at de ga mindre når tekst A ble supplert med statistikk. Trolig fordi vi føler at vi hjelper mer når vi hjelper et enkeltmenneske enn når vi hjelper et enkeltmenneske som er omgitt av andre som også trenger hjelp.

Hvorfor er vi så irrasjonelle?

Svaret ligger nok i biologien. Da vi i virkelig gamledager fartet rundt og samlet bær eller jaktet med primitive våpen var de fleste menneskene vi omgikk oss med slektninger, og det var hensiktsmessig for artens videreførelse at vi hadde medfølelse og tok vare på hverandre. Men vi så ikke på TV eller leste på internett om hva som skjedde med mennesker andre steder i verden – og om vi hadde det ville vi uansett ikke kunnet hjelpe dem. De var jo alt for langt unna. De eneste menneskene vi forholdt oss til var de vi omga oss med. Derfor ble vi biologisk ”programmert” til å ville hjelpe mennesker vi omgikk oss med, men vi ble ikke ”programmert” til å ha medfølelse med tall, eller mennesker vi bare leste om eller så på bilder.

Tidene har forandret seg mye siden den gang, men genetisk sett har vi ikke forandret oss noe særlig. Medfølelsen med mennesker langt unna er fortsatt mye mindre enn medfølelsen for mennesker vi kan se med egne øyne. Enda mindre sympati får vi når vi ikke engang vet hvem menneskene er, men bare får vite at de finnes gjennom statistikk. Urmenneskene måtte heller aldri forholde seg til moralske dillemaer som involverte flere mennesker enn de kunne telle.

Det er viktig å huske at hvor ille det er at mennesker lider og dør av fattigdom avgjøres av hvor store lidelser det påfører dem, ikke hvor mye sympati eller medfølelse vi har for dem. Når lidelse og dødsfall bare vises til oss som statistikk synker medfølelsen vår med dem, men det gjør dem ikke mindre viktige.

Det politiske bildet i dag

«Verdens ressurser er skjevt fordelt. For å fjerne fattigdom og få en mer rettferdig verden trenger vi en omfordeling av ressursene.» Sitatet kommer fra Arbeiderpartiets program 2005 – 2009. «Grunnleggende ideer om frihet, solidaritet og like muligheter stopper ikke ved landegrensene» fortsetter de videre. «Målet for SV er en verden der sosiale, økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelte» skriver SV i programmet sitt.

Men hvis vi trenger en «omfordeling av ressursene», slik Arbeiderpartiet formulerer det, skulle det ikke da bare mangle at vi bruker oljefondet til å hjelpe mennesker i den tredje verden? Og hvis målet for SV er «en verden der sosiale, økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelte», er det ikke da absurd å ville bruke oljefondet i et av verdens aller rikeste land?

De fleste politikere, i alle partier, er gode mennesker som engasjerer seg fordi de mener sine meninger er de beste, og som gjerne skulle sett en verden der alle mennesker hadde det bra. Likevel er det ikke et eneste parti i Norge med imponerende meninger på bistandsfronten. SV skriver i arbeidsprogrammet sitt (2005 – 2009) at vi etter å ha nådd målet om en prosent av BNI til bistand, som vi nå har, «bør en fortsette en opptrapping av Norges internasjonale solidaritetsengasjement». SP skriver i sitt utkast for program 2009 -2013 at de vil øke bistanden til 1,5 prosent av BNI. Venstre og Arbeiderpartiet slår begge fast at bistanden bør ligge på minst 1 prosent av Norges bistand. FrP har ikke lenger som mål å avskaffe all statsfinansiert utviklingshjelp, men ønsker å kutte bistandsbudsjettet drastisk og kommer med kritiske utspill hver gang u-hjelpen økes. Høyre skriver i sitt utkast til program for 2009 – 2013 at de vil «flytte oppmerksomheten over fra hvor mye penger som bevilges, til hvilke resultater vi faktisk oppnår med bistanden». Imidlertid setter de ikke konkrete mål for hva de vil oppnå med bistanden heller. Blant partiene på stortinget er KrF partiet med de beste meningene om bistand. De har som målsetting i politisk program 2009 – 2013 om å øke bistanden til 1,3 prosent av BNI innen 2013, og 2 prosent av BNI på lengre sikt. Miljøpartiet De Grønne ønsker i programforslaget sitt for 2009 – 2013 at oljefondet blir aviklet og omdisponert til «investeringar innan energi, infrastruktur og grønt næringsliv i Noreg, til internasjonal forsking innan klimaog, miljøvenleg teknologi og økonomi, og til naudhjelp og utvikling i uland». Dette er langt bedre enn alle de andre partiene, men fortsatt bare en brøkdel av det som foreslås i denne boka, og en sak som partiet knapt nevner utenfor partiprogrammet.

Hvor blir det av partiet som bryr seg om det som er viktigst? Hvofor har vi ikke et eneste parti som virkelig kjemper for omfordeling mellom fattige og rike og er på de svakes side på ordentelig? Forhåpentligvis er det ikke lenge før et eller flere av stortingspartiene i Norge vedtar at oljefondet og fremtidige oljeinntekter, i det minste halvparten eller en tredjedel, burde brukes på bistand. Partiet som tør å gjøre det vil automatisk bli det klart beste partiet i Norge.

På tide å tenke rasjonelt

Når jeg funderer over hva som er rett og hva som er galt prøver jeg noen ganger å forestille meg at jeg er en alien som betrakter jordkloden ned fra romskipet mitt. Om du ikke har prøvd det før, så prøv det nå. Oppgaven din er å styre Norge til det beste for klodens innbyggere. Nordmenn er ikke viktigere enn andre verdensborgere når du prioriterer, men heller ikke mindre viktige. Målet er å styre Norge til det beste for menneskeheten.

Hva gjør du? De fleste ville nok tenkt at når innbyggerne i Norge lever i overflod, mens mennesker andre steder på kloden lider og dør på grunn av fattigdom, er den beste løsningen å bruke store deler av Norges penger til å hjelpe de som trenger dem mest. De fleste ville nok endt opp med å innføre langt mer radikale tiltak for å hjelpe de fattige landene enn foreslått i denne boka. Om vi skal ta de rette politiske avgjørelsene må vi tenke rasjonelt. Vi må prøve å tenke mer som romvesenet.

Jeg blogger nå på bloggen How is earth?, som jeg anbefaler dere sterkt å ta en titt på

Besøk den her!

1. Bistand. Støtte til utdanning, støtte til utbygging av infrastruktur, støtte til vaksinering, støtte til modernisering av jordbruket, mikrokreditt, helsebistand, ++. Ved å gi penger til de formene for bistand som vi vet virker og som allerede har gitt gode resultater, men som trenger mer støtte for å kunne skaleres opp, tror vi at vi kan utrette en positiv forskjell for verdens fattige.

2. Bekjempning av klimaendringene. Vi tror at den mest kostnadseffektive måten å gjøre dette på er å finansiere forskning på fornybar energi, miljøvennlig teknologi og noen av de mer kreative forslagene til å bekjempe global oppvarming.

3. Forskning. Ved å finansiere forskning på de teknologiene som vil drive den teknologiske veksten i fremtiden kan vi gi verden en gave som menneskeheten vil ha glede av for all fremtid.

Kontakt meg på tor.barstad@hotmail.com eller 95 82 26 52 hvis du er interessert i å ta del i dette, eller lurer på noe.

Den 18. mars kommer vi til å ha et møte i Oslo hvor vi vil presentere planene våre for å få dette til å bli en skikkelig organisasjon som får mange medlemmer og når ut i media, høre hva slags tanker andre har, samt starte arbeidet med å starte opp organisasjonen. Hvis du er interessert i å komme så er det bare å ta kontakt.

Tid: Torsdag den 18. mars klokken 19:00.
Sted: Rikshospitalet. Vi møtes på rikshospitalet trikkestopp, slik at det blir lett å finne frem. Møtelokalet er ikke langt unna. Hvis du kommer sent kan du ringe 99 700 220, så kan Petter forklare veien (evnt. hente deg).

Vi håper du kan komme!

I teksten under forklarer jeg mer utdypende hvorfor vi mener det vi mener:

Forestill deg at du ikke tilhører noen nasjon, men er et romvesen som betrakter verdenssamfunnet utenfra. Forestill deg videre at du er i besittelse av oljefondet, og at oppgaven din er å forvalte det til det beste for menneskeheten. Hva ville du brukt det på? Folk svarer forskjellig på dette spørsmålet, men ingen sier at de ville brukt det på å finansiere fremtidige pensjoner i et av verdens aller rikeste land.

Vi ønsker at Norge skal gjøre det moralsk riktige; nemlig å bruke oljefondet til det beste for verdenssamfunnet. Bruken av oljepenger er nå ekstra høy for å hindre arbeidsløshet i forbindelse med finanskrisen, men til vanlig utgjør oljepengene om lag en tiendedel av statsbudsjettet og en tjuendedel av fastlands-økonomien. Oljefondet gjør såklart at økonomien vår er bedre enn den ellers ville vært, men det er vårt eget arbeid som gjør oss rike. Selv uten oljepengene ville vi vært minst like rike som andre Vest-Europeiske land.

Grafen viser det prisnivåjustert BNP per innbygger i Norge, de landene det er naturlig å sammenligne oss selv med og i verden som helhet. Trykk på bildet for å forstørre.

Siden 1990 har det offtentlige forbruket økt med 49 prosent per person, og det private forbruket har økt med 67 prosent per person. Alt tyder på at økonomien vår kommer til å fortsette å vokse med om lag 2-3 prosent i året. Hvis vi gradvis reduserer bruken av oljepenger trenger ikke reduksjonen i oljepenger å være større enn veksten i økonomien. Med andre ord: Vi behøver ikke å bli mindre rike hvis vi gir bort oljefondet. Alt vi trenger er å redusere veksten i forbruket for en begrenset tidsperiode! Dette er ikke bare noe vi i [navnet på organisasjonen vår] hevder, men et syn som deles av mange annerkjente økonomer. Vi synes det bør understrekes at mesteparten av oljepengene ikke brukes med en gang, men lagres på fond. Mesteparten av oljefondet kan altså gis bort uten at vi påvirker økonomien i det hele tatt.

Grafen viser veksten i det norske forbruket per innbygger mellom 1990 og 2008. Den blåe linjen viser veksten i det private forbruket, mens den røde viser veksten i det offentlige. Trykk for å forstørre.

Men trenger vi ikke oljefondet til å dekke fremtidige pensjoner? Vel, hvis det hadde vært tilfellet hadde resten av Vest-Europa hatt en dyster fremtid i møte. Alle vestlige land står nemlig ovenfor en eldrebølge, men svært få har oljefond. Også uten oljepenger ville Norge vært bedre rustet til å møte eldrebølgen enn resten av Europa. Selv da hadde vi nemlig vært rikere per person, og det ser ut til at andelen eldre i fremtiden kommer til å være mindre i Norge enn i de fleste andre landene vi pleier å sammenligne oss med. Dessuten har vi ingen gjeld.

Nå brukes om lag hver tiende krone av verdiskapningen på alderspensjoner og uførepensjoner i uføretrygden. I 2050 vil denne andelen ha økt til hver femte krone. Men samtidig sier selv svært konservative annslag at fastlands-BNP per innbygger kommer til å dobles! Dette betyr at selv om vi bruker mer penger, til og med en større andel av økonomien, på pensjoner, så vil vi ha veldig mye mer penger til å bruke på andre ting også, fordi vi blir så mye rikere. Dette gjelder uansett om vi beholder oljefondet for oss selv eller ikke, da oljefondet på sikt kommer til å utgjøre en enda mindre andel av norsk økonomi enn det gjør nå.

Tenk deg at et lite barn er i ferd med å dø, og at ingen vil redde ungen om ikke du gjør det. Ville du reddet barnet om det kostet deg 5000 kroner (eller et beløp i denne størrelsesordenen)? Det er ikke en bare en tenkt situasjon, men et dilemma vi står ovenfor hver eneste dag i virkerligheten. Samtidig med at vi i Norge krangler om hvorvidt vi skal bruke oljeformuen på oss selv nå eller oss selv i fremtiden dør det millioner av barn av årsaker som kan forebygges med beskjedne pengebeløp. Helsebistand har allerede reddet millioner på millioner av menneskeliv – noe som er en av de viktigste årsakene til at barnedødeligheten i verden er mye lavere nå enn det den var før. Men fortsatt er det millioner av barn som hvert år ikke får lov å leve videre fordi ingen betaler for vaksinene, det rene vannet eller den medisinske behandlingen som skal til for å redde dem.

Men bistand handler om mye mer enn å ”bare” redde liv. Det handler om å bekjempe fattigdom og gi folk bedre liv. Vi har aldri hevdet at bistand alene er nok til å løfte de fattige landene opp av fattigdom, men ved å støtte utdanning, modernisering av jordbruket, mikrokreditt, utbygging av helsetilbud, infrastruktur, og andre utviklingsvennlige formål kan vi bidra i riktig rettning. Mye av bistanden som har blitt gitt gjennom tidene har vært misslykket, men mye har også vært velykket og gitt imponerende resultater. Vi må gi langt mer penger til former som vi vet at bidrar til å redusere fattigdom og øke levestandard, og allerede har gitt imponerende resultater, men som trenger mer støtte for å kunne skaleres opp. Hvor mye vi kan utrette hvis vi gjør dette er så klart vanskelig å slå fast med nøyaktighet, men det kan slås fast med ganske stor sikkerhet at vi ved hjelp av kun en tredjedel av oljefondets nåværende verdi og fremtidige inntekter vil kunne hjelpe et antall barn tilsvarende flere ganger Norges befolking fra å dø av fattigdom, og et antall mennesker tilsvarende flere ganger Norges befolkning til å øke jordbruksproduksjonen sin, få utdanning, ta mikrolån, få tilgang på rent vann, og på andre måten få høyere levestandard og øke mulighetene sine til å løfte seg ut av fattigdom. La meg gjenta det. Det kan slås fast med ganske stor sikkerhet at vi ved hjelp av kun en tredjedel av oljefondets nåværende verdi og fremtidige inntekter vil kunne hjelpe et antall barn tilsvarende flere ganger Norges befolking fra å dø av fattigdom, og et antall mennesker tilsvarende flere ganger Norges befolkning til å øke jordbruksproduksjonen sin, få utdanning, ta mikrolån, få tilgang på rent vann, og på andre måten få høyere levestandard og øke mulighetene sine til å løfte seg ut av fattigdom. Vi har selvfølgelig respekt for våre politiske motstandere, men la dette være klart: Det helt umulig å være for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, og samtidig mene at oljefondet bør brukes til å finansiere fremtidige pensjoner i et av verdens aller rikeste land fremfor å hjelpe de som trenger det aller mest.

Vi lever i en urettferdig verden hvor noen av oss blir født inn i rikdom, mens andre blir født inn i fattigdom. Det går ikke ann å være for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, og samtidig mene at oljefondet bør brukes til å finansiere fremtidige pensjoner i et av aller verdens rikeste land fremfor å hjelpe verdens fattige.

Både The world factbook som utgis årlig av CIA, IMF og Verdensbanken har laget lister hvor de rangerer verdens land etter prisnivåjustert BNP per innbygger (målestokken økonomer bruker for å avgjøre hvor rikt et land er). På CIA sin liste kom vi i 2008 vi på 5.-plass, på IMF sin liste ble vi plassert på 3.-plass og på Verdensbankens sin liste havnet vi på 2.-plass. Kun små oljestater (Qatar med sine 500 000 innbyggere) og små land med mange som arbeider der uten å bo der, og på den måten øker BNP per innbygger (Luxembourg), samt ministater (som Lichtenstein) kommer over oss på listen. Hvis du ikke er for å fordele mellom et av verdens aller rikeste land og de fattigste landene – hvem er du da for å fordele mellom?

Svært mange er bekymret for konsekvensene klimaendringene kan få for menneskeheten og for naturen vår. Det er vi også. Men selv om oljefondet er stort, er det ikke på langt nært stort nok til å løse klimaproblemet (spesielt ikke når det bare er snakk om å sette av en brøkdel av oljefondet til dette formålet). Derfor må vi bruke pengene der vi kan utrette mest per krone. Vi mener all tilgjengelig informasjon tyder på at vi kan utrette mest ved å finansiere relevant forskning. Det mener også kvalifiserte økonomer som har laget rangerte lister over de mest kostnadseffektive tiltakene mot global oppvarming. Vi er ikke i tvil om at penger fra oljefondet vil kunne ha betydning i kampen mot klimaendringene. Hvis det var verden som helhet som bestemte hva oljefondet skulle brukes på hadde det nok blitt ansett som viktigere å bekjempe klimaendringene enn å gi penger til norske pensjonister som vil få dekket pensjonene sine uansett.

Vi er ikke i tvil om at livet var verdt å leve også i gamledager, men ting var vanskeligere da. Hvis vi ser oss noen hundre år tilbake var levestandaren selv i de rikeste landene i verden mye lavere enn den er i de landene som i dag er fattigst. Det samme tror vi at fremtidige generasjoner vi kunne si når de ser tilbake på år 2010. Ny teknologi har både positive og negative sider, men alt i alt er det ekstremt positivt. Det er forskning som kan løse miljø- or ressursproblemene vi står ovenfor. Det er forskning som vil drive menneskeheten til stadig nye høyder. Og det er forskning som vil gjøre det mulig for oss å gjøre verden til et langt lykkeligere sted enn den er i dag. Hvis folk for 200 år siden hadde sett hvordan verden så ut nå hadde de nok blitt forbløffet over hvor mange ting som har blitt gjort mulig med ny teknologi. De var såklart klar over at teknologien ble stadig bedre, men flertallet undervurderte nok ganske grovt hvor mye forskningen ville utrette. Vi ser ikke bort ifra at det samme kan være tilfellet for oss som lever i dag når vi forestiller oss fremtiden.

Teknologiske fremskritt har allerede doblet forventet levealder. Vil vi en gang kunne kurere alderdom?

Men hvor fort vitenskapen gjør fremgang avhenger av hvor mye det forskes. Vi er glade for at norske forskere allerede bidrar, men vi er overbeviste om at Norge kan utrette veldig mye mer for vitenskapen enn vi gjør allerede gjør om vi i tillegg bruker oljepenger til å finansiere forskning i utlandet. Denne måten å fremme forskning på er på ingen måte ny. For eksempel viser Kavli-fondets arbeid tydelig at man kan få til mer forskning hvis man betaler for det. Det vi ser for oss er å bruke mye av den samme modellen som de gjør, bare på en mye større skala. I mange land i Asia er det mange flinke hoder, men selv om en del forskning blir gjort kan du fortsatt finne de beste universitetene og den beste forskningen i Europa og Norda-Amerika. Ved å finansiere mer forskning og oppgradering av asiatiske universiteter er vi overbeviste om at det vil kunne bidra til mange vitenskapelige gjennombrudd. Vi sier ikke dette fordi vi mener at pengene nødvendigvis bør gå til Asia. Også i resten av verden finnes mange universiteter som kan gjøre flere vitenskapelige fremskritt hvis de får mer penger til forskning. Grunnen til at vi syntes dette var verdt å nevne er for å understreke at det utvilsomt finnes nok av kloke hoder. Hvor mye god forskning som blir gjort har såklart mye å gjøre med flinke forskere, men hvor mye penger som brukes på forskning er også fullstendig avgjørende. En mulighet er såklart å bruke alle oljepengene til å finansiere norske pensjoner i noen tiår. Men vi synes det er en bedre ide å bruke pengene på forskning, og på den måten gi verden en gave som menneskeheten vil ha glede av for all fremtid.

Ved å finansiere forskning kan vi gi menneskeheten økt kunnskap om hvordan vi kan øke levestandaren vår, og muligheten til å nå stadig nye høyder. Dette er en gave som menneskeheten vil ha glede av for all fremtid.

Dette er de tre formålene vi foreslår å bruke oljepengene på. Vi mener ikke nødvendigvis at pengene burde fordeles likt mellom formålene. Det viktigste er at vi får gjort mest godt per krone. Noen tror at dette er en nytteløs sak. Men vi opplever at mange av de vi snakker med synes det er urettferdig at vi har så mye mens andre har så lite, og synes vi bør gjøre det som er moralsk riktig: Nemlig å bruke oljepengene til å hjelpe de som trenger det aller mest, og til å løse utfordringer som er viktige for hele menneskeheten.

“Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world. Indeed, it is the only thing that ever has.”
***

Oppstarten av denne organisasjonen har blitt forsinket, men på ingen måte avlyst! Mediestrategien vår kommer til å ta lang tid å forbrede, men når vi først får startet opp forventer vi å oppnå mye. Ta kontakt hvis du vil være med!