Steinar Lem (1951-2009)

april 29, 2009

Steinar Lem

Reklamer

Utdrag fra boken: Kapittel nr. 2, Virker bistand?

april 19, 2009

Hvis vi kan utrette så utrolig mye med å øke bistanden, hvorfor har ikke disse tingene allerede blitt gjort med all bistanden som allerede har blitt gitt?

I forrige kapittel påsto jeg at vi ved hjelp av oljefondet vårt og våre fremtidige oljeinntekter vil kunne redde livet til titalls millioner av mennesker, gi titalls millioner mennesker utdanning, gi et hundretalls millioner mennesker rent vann og løfte hundretalls millioner mennesker opp av fattigdom. Å klø seg litt i hodet av den slags påstander er kun et tegn på sunn fornuft. For hvis bistand kan utrette så utrolig mye, hvordan kan det ha seg at mange land fortsatt er fattige etter over et halvt århundre med bistand? Hvis prislappen for å hjelpe så mange millioner mennesker ”bare” er noen tusen milliarder kroner, hvorfor har ikke dette allerede blitt gjort med de enorme pengesummene som allerede har blitt gitt? Virker egentlig bistand? Disse spørsmålene skal jeg prøve å svare på i dette kapittelet, og jeg vil starte med å gjøre et par ting klart:

1. Tilstanden i de fattige landene blir stadig bedre

For noen tiår tilbake hørte vi stadig triste historier om fattige mennesker i u-land. Det gjør vi fortsatt. Vi hører om sult, manglel på rent vann og barn som dør av sykdommer som enkelt kan behandles. Derfor kan det lett virke som om de fattige landene ikke har opplevd framgang. Men det har de. I 1980 ble 5 % av alle barn vaksinert mot de alvorligste barnesykdommene. I dag blir 80 % det – og andelen stiger hurtig. Det samme gjelder andelen av ungdommer i utviklingsland som kan lese og skrive. I 1990 var den på 67 %. I 2001 hadde den økt til 75. Generelt er sjansene til å overleve større for barn nå enn tidligere. I 1990 døde 13 millioner barn under fem år. I 2006 døde «bare» 9,7 millioner. Barnedødeligheten per tusende barn født hadde sunket fra 185 til 166. Det er ikke akseptabelt at 1,1 milliarder mennesker mangler rent drikkevann. Men i det minste er det mange færre nå enn før. I 1970 hadde bare tre av ti innbyggere i utviklingsland tilgang på rent vann. I dag har åtte av ti tilgang. På 90-tallet økte andelen av verdens befolkning med tilgang på rent vann fra 78 % til 82 %, mens andelen med tilgang på tilfredsstillende sanitærinstallasjoner økte fra 51 % til 61 %. Det er rett og slett mindre fattigdom nå enn før. I 1990 levde 1250 millioner mennesker i ekstrem fattigdom, som defineres som en daglig inntekt på under en inflasjonsjustert dollar. I 2004 var det «bare» 980 millioner mennesker som var så fattige. I 1970 sultet 35 % av alle mennesker i utviklingsland. I 1996 hadde denne andelen sunket til 18 %. Etter den massive stigningen i matvarepriser i 2008 har imidlertid antall sultende steget markant.

Selv om levestandarden generelt blir bedre finnes det unntak fra den positive utviklingen. For eksempel firedoblet antallet mennesker som er rammet av HIV og AIDS seg mellom 1990 og 2005. Til tross for at levestandarden generelt blir bedre blir den ikke det over alt. 46 land er fattigere nå enn i 1990. Om vi måler etter Human Development Index (levestandarden i verdens land beregnet på grunnlag av inntekt, forventet levealder og utdanning) ble 20 land dårligere å leve i mellom 1990 og 2007. Spesielt liten fremgang ser vi i Afrika sør for Sahara.

I det siste har også den generelt positive utviklingen blitt snudd. På grunn finanskrisen blir det flere fattige og barnedødeligheten øker. Alt i alt er det likevel ingen tvil om at levestandarden i u-land over et lengre tidsperspektiv er på bedringens vei og at den er bedre nå enn den var for noen tiår tilbake. Spørsmålet er hvor stor andel av de positive forandringene som kan tilskrives bistand.

2. Mye bistand gis, men likevel ganske lite

Selvfølgelig gis det store summer til bistand. I 2006 ga de rike landene 106 milliarder dollar i statlig bistand. Til sammenligning økte oljefondet sin verdi med om lag 65 milliarder dollar. I tillegg kommer bistand fra frivillige organisasjoner som er støttet av private bidrag. Over 70 % av all bistanden som gis er statlig, men en betydelig andel kommer også fra frivillige organisasjoner som er støttet av private bidrag. En god del av den offentlige bistanden blir gitt i form av gjeldsslette, men uansett er det ingen tvil om at det er snakk om store summer som går til vanlig bistand. Mye mer enn for noen få år siden. Om vi ser oss tilbake til år 2000 ble det gitt ”bare” 50 milliarder dollar. Om denne økningen skriver imidlertid Norads resultatrapport:

Det høye nivået i 2005 og 2006 skyldes ekstra bevilgninger pga tsunamien og jordskjelvet i Pakistan, ekstraordinære økninger til Afghanistan og Irak, og store gjeldsletter til bl.a. Irak og Nigeria. Den langsiktige bistanden til andre land har holdt seg omtrent konstant i faste priser siden 2000.

Vi vet at milliarder av dollar gis til bistand hvert år. Men hvor mye gis egentlig sett i forhold til målet; å bidra til løfte de fattige landene opp av fattigdom og bedre levestandarden til verdens fattige? Hvis vi ser samlet på landene som mottar bistand viser statistikken at det i 2003 ble gitt under 10 dollar per innbygger i mottakerlandene. Samme år mottok de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara mindre enn 35 dollar per person. Mellom 1960 og 2003 mottok Afrika anslagsvis 600 milliarder dollar med bistand og gjeldsslette målt i 2003-verdier. Det er mye i seg selv, og tilsvarer den verdien oljefondet kommer til å ligge på om noen års tid, men hvis vi deler på alle årene det er snakk om og alle menneskene som har bodd der ender vi opp med cirka 28 dollar per person per år. Nok til å utrette mye, men ikke nok til å utrette så mye som hadde vært ønskelig. Målt i penger er det mange faktorer som påvirker fattige lands økonomi mye mer enn bistand. Råvareprisene, for eksempel. Om u-landene ble betalt like ”mye” for tropiske produkter i 2002 som i 1980 hadde de tjent like mye ekstra på det som bistanden fra de rike landene nesten fem ganger. Land som er rammet av krig eller naturkatastrofer taper gjerne mye mer på det enn de tjener på bistand.

3. Mesteparten av bistanden kommer frem

Bistand kan deles inn i to deler; prosjektbistand og budsjettstøtte. Prosjektbistand er bistand hvor prosjektene utføres av giveren. Budsjettstøtte er når giveren gir penger til landets myndigheter slik at de kan utføre prosjektene. Når eksempler trekkes frem av bistandsmotstandere for å illustrere hvor lite bistand som når frem til mottagerne dreier det seg for det meste om budsjettstøtte – ikke prosjektbistand. Det bør derfor understrekes at mesteparten av bistanden som gis er prosjektbistand. I 2002/3 ble under en tredjedel av den statlige bistanden fra de rike landene gitt som budsjettstøtte. Mellom 2001 og 2003 steg den offentlige bistanden til Afrika med en fjerdedel, men mengden tilgjengelig for afrikanske myndigheter falt med 400 millioner dollar. Blant frivillige organisasjoner baserer de aller fleste seg på prosjektbistand.

Kommer prosjektbistand frem dit den skal og gjør nytte for seg?
Statistikk basert på 1400 prosjekter utført av Storbritannias Departement for Internasjonal Utvikling (DFID) etter 1990 viser at 85 % av pengene ble brukt på vellykkede prosjekter. Evalueringer av alle Verdensbankens 1200 bistandsprosjekter mellom 2000 og 2004 rapporterer at 76 % av prosjektene hadde tilfredsstillende resultater. Tilsvarende statistikk for USAID er 84 %, og for Australias Kontor for Internasjonal Utvikling er det 75 %. Evalueringer av 400 UNDP-prosjekter mellom 1992 og 2002 konkluderer med at 84 % var enten helt eller delvis vellykkede. Når det kommer til bistand fra frivillige organisasjoner er det vanskelig å få overblikk, men en OECD-studie fra 1997 konkluderte med at 90 % av prosjektene utført av frivillige organisasjoner nådde målsetningene sine. Statistikk viser også at andelen mislykkede prosjekter er synkende. Når det kommer til budsjettstøtte derimot, er det vanskeligere å finne statistikk over suksessraten. Det er imidlertid rimelig å regne med at meste, selv om andelen nok er mindre enn for prosjektbistand, er mer eller mindre vellykket også her. For hvert eksempel som kan trekkes fram på mislykket budsjettstøtte kan det trekkes frem mange eksempler på budsjettstøtte som har gått dit den skulle og gjort nytte for seg.

En annen måte å måle hvorvidt bistanden kommer fram eller ikke er å se på antallet mennesker som har fått hjelp fremfor å se på andelen vellykkede prosjekter. I Does Foreign Aid Really Work?, av Roger C. Riddell, skrives det:

Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange mennesker som blir hjulpet av ikke-statlige utviklingsprosjekter, men hvis påstandene de store frivillige organisasjonene kommer med gir oss er noen lunde riktige, og vi aksepterer at noen blir telt to ganger, er det antagelig godt over 600 millioner mennesker i den tredje verden som har en eller annen form for direkte kontakt med prosjekter og programmer utført av frivillige organisasjoner.

Riddell konkluderer med at det ikke er noen tvil om at flere hundre millioner fattige mennesker er blitt nådd gjennom en eller annen slags form for bistand.

Hvilke resultater har bistand gitt?

Når vi skal se på de resultatene av bistand møter vi mange utfordringer. En del statistikk er tilgjengelig, men veldig mye mangler. En del organisasjoner er imidlertid flinke til å dokumentere resultatene sine:

GAVI er en vaksineorginisasjon som ble starta i år 2000. I løpet av tidsperioden 2000 – 2007 vaksinerte GAVI 172 millioner mennesker. Takket være dette arbeidet har 2,8 millioner menneskeliv blitt reddet eller kommer til å bli reddet i fremtiden. Hvor mye kostet dette? I den samme tidsperioden som disse 2,8 millionene menneskenne ble reddet mottok GAVI 3,2 milliarder dollar i donasjoner. Hvis vi ser bort ifra at en del av pengene som ble donert nok ikke rakk å bli brukt og at GAVI bruker deler av middlene sine på forskning, som ikke gir resultater ummidelbart, kan vi slå fast at det ble reddet ett menneskeliv per 1140 dollar. GAVI hjelper stadig flere. Bare i 2008 vaksinerte de 41 millioner nye mennesker og reddet yttligere 600 000 menneskeliv.
• AIDS, tuberkulose og malaria dreper over seks millioner mennesker i året. Derfor ble Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria (GFATM) opprettet i 2001. Mot slutten av 2008 hadde de blant annet utdelt 70 millioner innsektsnett, behandlet 4,6 millioner mennesker mot malaria, hjulpet 3,4 foreldreløse og utsatte barn, nådd 62 millioner mennesker med testing og rådgivning mot HIV og trent opp 8,6 millioner helsearbeidere. Totalt hadde de reddet to og en halv millioner menneskeliv. Hvor mye penger har måttet til for å oppnå disse imponerende resultatene? Når denne statistikken kom ut, mot slutten av 2008, hadde GFATM distribuert 6,8 milliarder dollar. Stadig hjelper de flere. Anslagsvis redder GFATM 3000 menneskeliv hver dag.
Bangladesh Rural Advancement Committee (BRAC) er en frivillig organisasjon som driver med mye forskjellig – deriblant utdanning, helsebistand og mikrokreditt. BRAC ble startet lokalt, og arbeidet deres er bare delvis finansiert med vestlig støtte, men det har ikke stoppet dem fra å oppnå imponerende resultater. Gjennom utdanningsprogrammet deres blir over en og en halv million barn utdannet og over seks millioner er allerede ferdig utdannet. Mikrokredittprogrammet deres har over syv millioner medlemmer. Ved hjelp av helsarbeidet sitt hjelper de mer enn 18 millioner hushold. Gjennom alle programmene sine i alle landene de jobber i når de over 110 millioner mennesker.
Leger Uten Grenser er en humanitær organisasjon som redder liv og lindrer nød. I 2006 alene utførte de 9,7 millioner undersøkelser. De innla 459 000 mennesker på sykehus, behandlet 1,8 millioner mennesker for malaria, behandlet 188 000 mennesker for underernæring, ga 99 000 kvinner fødselshjelp, 64 000 kirurgiske inngrep, 764 000 vaksiner mot meslinger og 1,8 millioner vaksiner mot hjernehinnebetennelse.
Storbritannias Departement for Internasjonal Utvikling (DFID) driver med både helsebistand, utdanning og diverse andre former for bistand. DFID kan henvise til mye imponerende statistikk over resultatene av arbeidet sitt. Mest imponerende er nok at de hvert år løfter tre millioner mennesker permanent opp av fattigdom.
• CARE USA hevder i årsrapporten sin for 2004 at de har nådd 45 millioner mennesker med sine fattigdomsbekjempende programmer.

Dette er gode eksempler på organisasjoner som dokumenterer resultatene sine. Det finnes mange flere av dem, selv om disse er blant de aller mest imponerende. Men hvordan har tilstanden i de fattige landene konkret blitt bedre takket være bistand? Også dette er vanskelig å dokumentere skikkelig, både fordi mye har blitt gjort uten at det er ført god statistikk over det og fordi mange av målsetningene som er nådd ved hjelp av bistand er oppnådd i samarbeid hvor også myndigheter i mottakerlandene har bidratt med midler, og hvor stor andel av æren bistand skal ha derfor ofte er vanskelig å fastslå. Likevel kan en del imponerende resultater dokumenteres. La oss starte med å trekke frem noen suksesshistorier fra den globale helsebistanden:

• Utdeling av vitamin A-kapsler, som i stor grad blir gjort gjennom bistand, bidrar årlig til å redde en halv million barn.
• UNICEF, WHO, Røde Kors, og flere har i samarbeid med afrikanske myndigheter oppnådd imponerende resultater i kampen mot meslinger. I år 2000 alene døde rundt 396 000 mennesker på kontinentet av denne sykdommen. I 2006 hadde dette tallet allerede blitt redusert med 91 %, til om lag 36 000.
• To millioner mennesker i utviklingsland får nå livsforlengende behandling mot AIDS. Hovedsaklig takket være bistand.
• De globale anstrengelsene mot polio, startet i 1988 av WHO, UNICEF og Rotary Foundation, har redusert antall diagnostiserte tilfeller av sykdommen fra hundretusener til rundt tusen i året.
• Det mest imponerende enkeltresultatet av helsebistand er kanskje utryddelsen av kopper. I 1956 var det 10 millioner tilfeller av kopper og 1,5 millioner døde av sykdommen. Heller ikke alle de overlevende slapp billig unna. Sykdommen kunne føre med seg blant annet blindhet. I 1967 lanserte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Intensified Smallpox Eradication Programme, og i 1980 ble sykdommen erklært utryddet. Kopper hadde ikke blitt utryddet om det ikke hadde vært for WHO og støtten anti-kopper programmet deres fikk fra diverse bistandsbudsjetter. Det er estimert at utryddelsen av kopper har forhindret 45 millioner dødsfall de siste 30 årene.

At den globale helsebistanden har hatt en betydelig innvirkning på helsentilstanden i u-land er det ingen tvil om. Eksemplene ovenfor er blant de beste, men det finnes flere viktige. I boka ”Millions Saved – Proven Successes in Global Health” kan interesserte finne flere. Der konkluderes det også med at det ikke er økonomisk vekst som har forårsaket mesteparten av helseforbedringen i utviklingslandene:

Økonomisk vekst forklarer bare delvis forbedringene i helse de siste 50 årene i utviklingsland. Faktisk har forskere estimert at inntektsforandringer er ansvarlig for mindre enn halvparten av helseforbedringene mellom 1952 og 1992.

I Norads resultatrapport antar de også at helserettet bistand har mye av æren for den forbedrede helsen:

Helserettet innsats kan ha bidratt med opp mot halvparten av helsegevinsten i utviklingsland siden 1960 gjennom økt tilgang til helsetjenester, vaksiner og medisiner og gjennom helsefremmende arbeid.

Men bare en brøkdel av all bistand gis til helseformål. Hva med resten? Statistikk på det totale antallet barn som har fått skolegang ved hjelp av utviklingshjelp er ikke lett å finne, sikkert delvis fordi en del av utdanningsstøtten gis blir gitt via myndigheter og det derfor blir komplisert å konkludere med sikkerhet hvem som har æren for hva. Det er synd, da dette tallet nok ville vært ganske imponerende. At millioner av barn som ikke ellers ville blitt utdannet har fått skolegang takket være bistand er det ingen som helst tvil om. Med rimelig stor sikkerhet kan det sies at det i hvert fall er snakk om et tosifret antall millioner mennesker som får eller har fått skolegang takket være utviklingshjelp. I tillegg kommer de som har fått utdanningen forbedret takket være bistandspenger. Mange eksempler kan gis på utdanningsbistand som har gitt resultater. Jeg skal nøye meg med noen få:

• I 2002 opprettet Verdensbanken Fast Track Initiative (FTI), som jobber for å nå tusenårsmålene innen utdanningssektoren. For tiden hjelper FTI 36 utviklingsland med utdanning, 22 av dem i Afrika sør for Sahara. I disse 22 samarbeidslandene er det nå 15 millioner flere barn som går på barneskolen enn i 2002. Denne økningen kan så klart ikke forklares med kun FTIs innsats, selv om det ikke er tvil om at de skal ha sin del av æren. FTI har ingen tall på akkurat hvor mange barn som går på skole takket være dem, noe som er forståelig da de jobber mye i samarbeid med lokale myndigheter, men i den grad statistikk kan fungere som bevis kan det nevnes at antall elever har økt med 52 % i landene i Afrika sør for Sahara som tar del i FTI, mens de har økt med 23 % i landene i regionen som ikke er med.
Africa Education Initiative (AEI) er en del av USAs utdanningsbistand til Afrika. Innen 2010 vil AEI ha sørget for at over en halv million stipender er blitt gitt til afrikanske jenter. De sørger også for å forbedre kvaliteten på utdanningen som gis ved å gi bort bøker og utdanne lærere.
• Mange enkeltland kan trekkes frem som eksempler på at støtte til utdanning har gitt resultater. For eksempel Papua Ny-Guinea. Fra 1992 til 2002 spilte australsk bistand en nøkkelrolle i å forbedre bade kvaliteten på undervisningen i dette landet, og øke antall barn som gikk på skolen. Antall barn med undervisning doblet seg fra en halv til en hel million. Bistand var viktig for å tilby utdanningsmuligheter til 270 000 barn i 4 200 skoler.
• I 2006 kunne The Guardian melde: «Store skritt mot dette målet [tusenårsmålet for utdanning] er blitt tatt i flere land, takket være de samlede prestasjonene fra gjeldsslette og økt bistand: Uganda, Kenya og Tanzania har gjort grunnskole gratis, noe som har bidratt til at 7 millioner nye har kommet seg på skolen.»

Mikrokreditt er en form for bistand vi har fått høre mer og mer om de siste årene. Konseptet går ut på å gi små, sikre lån til fattige mennesker slik at de kan starte egne virksomheter (kjøpe inn husdyr, begynne med kunstgjødsel, starte butikk, osv), og på den måten investere seg ut av fattigdommen. Dette konseptet har vist seg å fungere bra og har hjulpet millioner ut av fattigdom. Ved slutten av 2005 er det estimert at 100 millioner mennesker i utviklingsland var involvert i mikrokreditt.

Nødhjelp har gjennom tidene bidratt til sterkt til å redusere menneskelig død og lidelse, men hvor mange millioner mennesker som lever i dag takket være nødhjelp er det ikke lett å finne statistikk på.

Støtte til jordbruk har med sikkerhet bidratt til å øke matproduksjonen flere steder, for eksempel har myndighetene i Malawi med økonomisk støtte fra bistandsdonorer doblet matproduksjonen i landet, men heller ikke her er det lett å finne statistikk over de globale resultatene.

I tillegg har det blitt gitt bistand til infrastruktur, strømforsyning, næringsliv, godt styresett, utbedring av sanitærsystemer og til å sørge for at flere får tilgang på rent vann. Også her har konkrete resultater blitt oppnådd.

Hjelper bistand de fattige landene med å bli rike?

Å måle effekten bistand har på økonomien statistisk er vanskelig. Om vi kunne sett hvordan samme land hadde utviklet seg både med og uten bistand hadde saken vært enkel. Dessverre hadde dette, selv hvis tidsmaskinen var oppfunnet, vært vanskelig å gjennomføre. En annen metode som kunne gjort det lett å måle effekten av bistand hadde vært om vi kunne sammenlignet land som mottar forskjellige mengder bistand, men hvor alt annet var likt. Tilfellet er imidlertid at veldig mange forskjellige faktorer, som vanligvis varierer mer eller mindre mellom alle land, påvirker lands økonomiske utvikling. Korrupsjonsnivå, konflikter, markedsadgang til andre lands markeder, muligheten til å beskytte egen industri mot uønsket import utenifra, råvarepriser, avlinger, befolkningstetthet, evnen til å tiltrekke seg investeringer og rikdom på ressurser for å nevne noen. I tillegg kommer det faktum at land som blir rammet av f.eks. dårlige avlinger gjerne mottar ekstra mye bistand for å bøte på skadene, men likevel beveger seg i feil retning økonomisk, og at de fattigste landene som har dårlig økonomi og lav vekst i utgangspunktet gjerne tiltrekker seg ekstra mye bistand på grunn av sin vanskelige situasjon, men likevel fortsetter å ha lavere vekst enn andre utviklingsland fordi det ikke gis nok bistand til å gjøre opp for de store problemene landene sliter med. Til tross for disse vanskelighetene har det gjennom tiårene blitt gjort mange forsøk på nettopp å måle statistisk hvorvidt bistand bidrar til økonomisk vekst eller ikke, og stadig mer kompliserte metoder er blitt tatt i bruk. Til tross for at konklusjonene har vært varierende og at vi ikke kan si sikkert hvorvidt bistand bedrer økonomien til land kun basert på denne typen undersøkelser, bør det nevnes at de fleste av dem har konkludert med at bistand bidrar til økonomisk vekst.

Men det finnes en lettere metode å vurdere hvorvidt bistand bidrar til vekst eller ikke enn avanserte statistiske metoder: Bruk av sunn fornuft. At bistand bidrar til mer utdanning vet vi. At økt utdanning bidrar til mer vekst vet vi også. Konklusjonen man kan trekke fra dette trenger man ikke være rakettforsker for å komme frem til. Det samme kan også sies om bistand til å øke produktiviteten i jordbruket, bistand til infrastruktur, osv. Når det kommer til andre former for bistand, for eksempel helsebistand, er sammenhengen mindre åpenbar. Tilsynelatende dreier helsebistand seg kun om å bedre menneskers levestandard og å redde menneskeliv. Dårlig helse er imidlertid ikke bare blant symptomene på fattigdom, men også blant årsakene. Når unge mennesker dør mister landene de bor i arbeidskraft, og når mennesker i arbeidsfør alder blir syke eller får syke barn går arbeidskraft tapt. Barna lærer mindre på skolen når de har lite mat og går glipp av utdanning på grunn av sykdom. Statistikk fra World Economic Forum viser at omlag 72 % av bedrifter i Afrika påvirkes av malaria, mens 39 % av dem opplever at sykdommen har betydelige negative konsekvenser for aktivitetene deres. Ifølge WHO er helseutgifter skyld i at 100 millioner mennesker skyves under fattigdomsgrensa.

Det er blitt gjort mange undersøkelser og skrevet mange rapporter om de økonomiske fordelene med bedre helse. En rapport fra David Bloom og Jeffrey Sachs anslår at halvparten av forskjellene i vekstrater mellom Afrika og resten av verden fra 1965 til 1990 kan forklares med forskjeller i demografi og helse. En annen rapport, ”The Health and Wealth of Nations”, sammenligner to fiktive land hvor alle faktorer (handel, industri, osv) er like, bortsett fra forventet levealder. Det ene landet ligger fem år foran. Beregningen anslo at økonomien i landet med den lengste levealderen ville vokse med 0,3 til 0,5 % mer i året. Dette er så klart bare anslag, men kan likevel bidra til å gi et bilde av hvor viktig mange av ekspertene tror helse er for utvikling.

FNs landbruksorganisasjon regnet for noen år tilbake ut at det ville være nødvendig med 24 milliarder dollar i året for å halvere sulten innen 2015. Samtidig regnet de ut at verdens økonomiske avkastning fra å oppnå dette ville være på 120 milliarder dollar i året. WHO har anslått at om vi investerer det som skal til for å nå tusenårsmålene for rent vann og sanitetstilbud vil vi oppnå økonomisk avkastning fra 3 til 34 kroner per krone investert, avhengig av hvilken region vi snakker om. Et annet WHO-anslag har slått fast at den økonomiske veksten per krone investert i vaksinering er minst like høy som avkastningen fra nesten all annen bistand, for eksempel utdanning.

Økonomisk vekst er viktig. Nettopp derfor er det så bra at bistand bidrar til økonomisk vekst. Men midt i all praten om økonomi er det viktig å huske at målet med å få de fattige landene ut av fattigdom er å hjelpe mennesker til å få bedre liv. Uansett om å gi nødhjelp og helsebistand fører til videre utvikling i landet har målet, nemlig å hjelpe mennesker, allerede blitt nådd. Menneskers liv har blitt bedret, og lidelse og dødsfall har blitt unngått. Det i seg selv har en enorm egenverdi som er verdt pengene som helsebistand og nødhjelp koster mange ganger.

Fører bistand med seg negative sideeffekter?

Kritikere av bistand peker på at u-hjelp kan ha negative bieffekter. Spesielt trekkes det frem at hjelp utenifra kan bidra til å redusere befolkningens evne til selv å ta initiativ. Dette er en udokumentert påstand, men det er rimelig å anta at dette til en viss grad er tilfellet når det kommer til noen av formene for bistand som gis. Et annet vanlig argument er at mottakerlandene kan bli avhengige av bistand. Dette er nok også til en viss grad tilfellet innenfor noen former for bistand, men heller ikke dette er noe stort eller utstrakt problem. Et aspekt med bistand som blir alt for lite snakket om er de positive sideeffektene. Det er et velkjent faktum at understimulerte økonomier har godt av mer aktivitet. Om mer kjøpes i et samfunn vil flere få arbeid, som igjen sørger for at flere kommer ut i arbeid, som igjen kan konsumere mer slik at enda flere får jobb. Bistand tilfører fattige land penger på mye av den samme måten som investeringer. Budsjettstøtte tilfører ikke bare penger til det formålet de er ment for, men også mer støtte til samfunnet generelt. Prosjektbistand sørger som regel ikke bare for at de konkrete målene som har blitt satt blir nådd (at lærerne blir utdannet, at veien blir ferdig, osv), men tilfører i prosessen penger til samfunnet når de ansetter lokale og kjøper ressurser og materiell fra området.

En annen form for kritikk som ofte rettes mot bistand er at det bidrar til å holde despoter med makten. Det er ikke uten begrunnelse. For selv når budsjettstøtten går dit den skal kan den gi mottakerlandet mulighet til å frigjøre midler som de kan bruke på det de vil – en mulighet som flere av dem sikkert benytter i større eller mindre grad. Men igjen synes jeg det er på plass å minne på at det bare er en mindre andel av pengene som gis til bistand som når mottakerlandenes myndigheter. Av disse igjen er det ikke alle som er diktaturer. Og av diktaturene som mottar bistand bidrar bistanden vanligvis til å dekke behov som ellers ikke hadde blitt dekket og gjøre levestandarden i landet høyere. Vi kan ikke si sikkert om det finnes diktaturer som hadde vært erstattet av demokratier om det ikke hadde vært for at bistand har bidratt til å gi myndighetene et større maktapparat, men jeg for min del anser dette som ganske usannsynlig. Dessuten bør det nevnes at noe bistand nettopp har som mål å gjøre stater mer demokratiske (støtte til medier, grasrotorganisasjoner, osv).

Enda en påstand som er vanlig blant kritikere av u-hjelp er at det bidrar til korrupsjon. At penger blir borte i korrupsjon er dessverre sant. For eksempel er det ikke lenge siden det ble avslørt at 150 millioner kroner forsvant i korrupsjon i et norsk miljøprosjekt i Tanzania. Prosjektet ga resultater, men en god del av midlene forsvant. At penger går til korrupsjon er trist og uakseptabelt. Likevel er det en enorm forskjell mellom et prosjekt hvor noe av pengene ikke kommer dit de skal og et prosjekt som ikke gir resultater. Enda større, gigantisk, er forskjellen mellom et prosjekt som oppnår lite og et prosjekt som gjør mer vondt enn godt. Det kan virke unødvendig å understreke, men det virker som om enkelte bistandskritikere glemmer dette. En annen ting vi må huske er at selv om bistandspenger blir borte i korrupsjon, så trenger det ikke nødvendigvis være noen grunn til at dette skal føre til en sterkere ”korrupsjonskultur” i landet, slik enkelte hevder.

Et tema som kommer mye sjeldnere opp i media enn korrupsjonsskandaler er hvordan bistand bidrar til å bekjempe korrupsjon. Som vanlig blir de negative sidene blåst opp, mens de positive hendelsene ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Norads resultatrapport kan fortelle at «både i Malawi, Uganda, Tanzania og Mosambik er det dokumenterte forbedringer innen offentlig finansforvaltning som et resultat av internasjonal bistand». Om Norges arbeid mot korrupsjon kan de melde: «Norge støtter anti-korrupsjonsarbeid i mer enn 20 land, herunder antikorrupsjonsbyråer i sju land».

Virker norsk bistand?

Når vi skal måle resultatene av bistanden vår er det viktig å være klar over at veldig mye av den norske bistanden går til å støtte andre bistandsaktører. Lite går til helnorske prosjekter, og derfor kan vi sjelden peke på en skole og si at denne skolen ble bygget av Norge, eller si at dette barnet ble vaksinert takket være bare oss. Likevel er det en del dokumenterte resultater som kan vises til:

World Food Program (WFP), som støttes av Norge, står for godt over halvparten av verdens matvarebistand. Når mennesker mister mattilgangen på grunn av naturkatastrofer, dårlige avlinger eller andre humanitære katastrofer gjør WFP hva de kan for å hindre at folk må sulte. De sørger også for at millioner av fattige barn får mat på skolen. I løpet av 2006 ga WFP mat til 88 millioner mennesker. Vi i Norge, som ved hjelp av bistanden vår i 2006 sto for litt under 2 % av WFPs finansiering, kan derfor skryte på oss å ha gitt 1 680 000 mennesker mat – litt over et tredjedels Norge.
• Når det skjer en naturkatastrofe er ofte Norge der til å stille opp. For eksempel var vi med å bidra til at hundretusener fikk tilgang på teltleire, akseptabel ernæring, sanitærtilbud og rent vann etter jordskjelvet i Pakistan i 2005. Norge var en av de største giverne. Et annet eksempel er tsunamien i 2004, hvor vi også bidro med mye.
• Hver tjuende kvinne i Niger, til sammen 180 000 mennesker, er med i spare- og lånegrupper støttet av et samarbeid med CARE Niger og CARE Norge.
UNICEF er en av verdens største bistandsorganisasjoner. Rundt omkring i verden utretter UNICEF mye for å hjelpe barn. Det er vanskelig å få full oversikt over hvor mange barn de hjelper på verdensbasis, men de har mye statistikk som kan gi en viss ide. I sin årlige rapport for 2006 skriver de om seg selv: «The organization procured vaccines for 40 per cent of the world’s children and antiretroviral medicines for 49 countries, and continues to be one of the world’s largest buyers of mosquito nets and therapeutic food for children. UNICEF provided timely and essential commodities to ameliorate the effects of emergencies in 60 countries. And UNICEF produced educational supplies that helped more than 10 million children return to school in 2006.» I 2007 støttet UNICEF vann-, sanitær- og hygieneprogrammer i 96 land og produserte skolemateriell for 11,5 millioner barn. Etter USA og Storbritannia er Norge det landet i verden som gir mest peger til UNICEF. I 2006 ga vi dem i underkant av en milliard kroner, som utgjorde omlag 1/16 av den totale støtten de fikk.
• Norads resultatrapport skriver: «Norge har støttet en kraftig utvidelse av UNICEFs aktiviteter på vann og sanitærområdet. Programmet kan vise til resultater i mange land, bl.a. har en million mennesker i Vest-Bengal fått bedrede sanitærforhold og i Vietnam og Malawi har henholdsvis 200 000 og 110 000 innbyggere på landsbygda fått tilgang til rent drikkevann.»
• Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke (LHL), som får støtte av Norad, bidro mellom 2000 og 2005 til å diagnostisere mer enn 320 000 mennesker og sørget for at 80 % av dem ble friske.
• Siden GAVI ble startet opp har Norge vært den største bidragsyteren etter Bill Gates og stått for 9 % av den totale støtten mellom 2001 og 2007. I og med at vi står for omlag 9 % av pengestøtten kan vi også skryte på oss 9 % av resultatene – som betyr at vi har reddet 306 000 av menneskelivene som hittil har blitt reddet av GAVI. Men siden deler av pengene GAVI har mottatt enda ikke er blitt brukt, og deler av dem er blitt investert i å forske frem medisiner som ikke enda har fått gjort nytte for seg, er det grunnlag for å påstå at vi egentlig har reddet enda flere. Dessuten; vaksiner dreier seg ikke bare om å bare redde liv. Det dreier seg også om å hjelpe mennesker til å unngå sykdom.
• Mellom 2001 og 2007 stod Norge for 1,76 % av støtten til Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria (GFATM). Ved inngangen til desember 2008 hadde fondet reddet 2,5 millioner liv. Det gjør vår andel til 44 000. Også her er tallet på reddede menneskeliv raskt stigende, og det tar en stund fra støtten blir gitt til pengene har fått gjort nytten sin, noe som betyr at det egentlige tallet også her er høyere.
• Med programmet Olje for utvikling hjelper vi utviklingsland med å få større utbytte av oljeresursene sine. Ifølge Norads resultatrapport har resultatene av petroleumsbistanden til Angola vært begrensede, selv om den har ført til forbedring av landets lover og reguleringer innen sektoren. Bistanden til Mosambik har ifølge rapporten vært et vesentlig bidrag til at Mosambik vil kunne få betydelige inntekter fra petroleumsvirksomheten. Også petroleumsbistanden til Øst-Timor har gitt resultater. Norads rapport nevner blant annet: «Det er påvist to store gassfelt utenfor sørkysten av Øst-Timor, som Australia i utgangspunktet gjorde krav på. Juridisk havrettsekspertise fra Norge har bidratt til at større deler av inntektene vil tilfalle Øst-Timor. Norge har også gitt juridisk bistand til etableringen av det legale rammeverket rundt petroleumsforvaltningen; petroleumsloven, petroleumsskatteloven, og en modell for produksjonsdelingskontrakt ble godkjent i parlamentet i 2005.»

Norsk bistand gir altså resultater. Mange flere resultater er oppnådd enn de som er nevnt her. Hvis du er interessert i å lese mer om hva norsk bistand utretter så anbefales Norads Resultatrapport 2007 og 2008, som er å finne på internett.

Historie er ikke alt

Debatten om resultatene av bistand er så stor og kompleks at det er vanskelig å få dekket hele skikkelig på bare et kapittel. At bistand alt i alt hjelper de fattige landene skulle bare mangle, og at det har ført til betydningsfulle resultater er blitt dokumentert i dette kapittelet. Dessverre er det alt for lite god statistikk tilgjengelig som kan gi oss oversikt over resultatene bistand gir. Statistikken i dette kapittelet representerer bare toppen av isfjellet. Likevel bør det ikke legges skjul på at bistand er langt ifra perfekt, og at vi må jobbe for at den blir bedre.

Når vi ser på hva bistand har utrettet er det viktig å huske at det ikke er det som er spørsmålet vi bør spørre oss selv når vi skal avgjøre hvorvidt oljefondet bør gå til bistand. Da er spørsmålet hva som kan gjøres.

«Å tredoble avlingene er lett. Å fem-seks doble avlingene er absolutt mulig. Potensialet for matproduksjon i Afrika er enormt» har Torleif Enger, tidligere direktør i Yara, uttalt. Uansett om dette stemmer nøyaktig er det ingen tvil om at Afrika har et stort potensial til å øke matproduksjonen sin hvis flere bønder får tilgang på kunstgjødsel, og annet moderne utstyr. Dette kan norsk bistand sørge for hvis vi går inn for det.

Millioner av barn dør fortsatt hvert år fordi de ikke er vaksinert eller fordi de ikke får behandling. Flertallet av dem kan reddes ganske billig. Å bedre helsetilstanden i fattige land er rimelig enkelt. Som nevnt tidligere i dette kapittelet har mye blitt utrettet allerede ved hjelp av helsebistand, men mye, mye mer kan utrettes med mer penger. Mange orginisasjoner har gode resultater å vise til, men mangler penger til å utrette så mye som de har potensial til. I 2005 annslo en studie fra WHO og UNICEF at vi mellom 2006 og 2015 ved å dekke finansieringsgapet for vaksiner på 11 – 15 milliarder dollar ville kunne redde ti millioner menneskeliv. Når dette skrives i 2009 er det fortsatt et finansieringsgap på om lag 11 milliarder dollar. WHO formulerer det fint på hjemmesidene sine:

It is difficult to understand why financing for immunization in low and lower middle income countries remains a challenge

Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria skriver i sin resultatrapport for 2007:

At present Global Fund results are at 16 to 34 percent of current international targets. Estimates suggest that the Global Fund will need US$ 4 billion to US$ 6 billion to continue its expansion, and closer to US$ 8 billion to US$ 10 billion to contribute significantly to the MDGs by 2015.

Videre foreteller de:

Against the potential to save 50 million lives, global resource needs are estimated at US$ 18.1 billion for HIV, US$ 3.5 billion for TB and US$ 2.9 billion for malaria in 2007. Although international commitments are accelerating results, they are not yet on a scale to constitute a systematic investment in impact on the three diseases.

Dårlig infrastruktur er enda et problem som mange fattige land sliter med. Det kan bistand bidra til å ordne opp i hvis pengene som skal til investeres. 72 millioner barn mangler fortsatt utdanning, og vi mangler millioner av lærere om vi skal få skaffet skoleplasser til alle sammen. Bistand bidrar allerede til å løse dette problemet, men mer støtte er nødvendig for å bidra nok. Mange fattige områder mangler strøm. Enda et problem som bistand kan løse. Enormt mye mer kan utrettes med mer bistand. Det er helt sikkert. Alt som mangler er nok penger.

***

Enda mer om dette temaet har jeg skrevet her.