Utdrag fra boken: Kapittel nr. 3, Har vi råd til dette?

Å hjelpe andre er vel og bra, men hvordan skal det gå med oss hjemme i Norge uten oljepengene?

Mange ville kanskje i utgangspunktet vært positive til ideen om å hjelpe millioner av mennesker gjennom bistand, men er skeptiske til å gi bort oljefondet fordi de er redde for at det kan føre til problemer med økonomien i Norge. Det er godt forståelig. For hva skal vi gjøre med fremtidens pensjonister om vi ikke lenger har noe oljefond? Kommer vi ikke til å bli fattige uten oljeinntektene? Har vi egentlig noe annet å leve av enn olje her i Norge? Vil ikke et så drastisk tiltak som å gi bort oljefondet og fremtidige oljeinntekter føre til uro i den norske økonomien og arbeidsløshet? Og bør vi ikke ta oss av de fattige i Norge før vi hjelper fattige i utlandet? Disse spørsmålene vil jeg prøve å gi ordentelig svar på i dette kapittelet.

Vi er skikkelig rike

At Norge er et rikt land er noe vi alle vet, men hvor rike er vi egentlig? Før vi svarer på det spørsmålet kan det være lurt å avklare hvordan vi måler rikdom. Måleenheten økonomer vanligvis bruker for å sammenligne lands rikdom er brutto nasjonalprodukt (BNP), som vi om vi forenkler ting litt kan omtales som et mål på hvor mye penger som omsettes i en økonomi. Når vi skal se på hvilke land som har de rikeste innbyggerne er det følgelig BNP per innbygger vi ser på, og siden hvor mye man får kjøpt for pengene varierer fra land til land må vi også justere etter prisnivå. Prisnivåjustert BNP per innbygger er det da vi ender opp med til slutt. Ingen perfekt måte å måle rikdom på, men den beste vi har. Både The world factbook som utgis årlig av CIA, IMF og Verdensbanken har laget lister hvor de rangerer verdens land etter prisnivåjustert BNP per innbygger. På CIA sin liste kom vi i 2008 vi på 5.-plass, på IMF sin liste ble vi plassert på 3.-plass og på Verdensbankens sin liste havnet vi på 2.-plass. Luxembourg, et lite land med en halv million innbyggere, kommer over oss på alle listene. Det er nok ikke fordi de egentlig er rikere enn oss, men fordi mange jobber i landet uten å bo der, og derfor bidrar til å gjøre BNPen høy i forhold til innbyggertall. Det samme kan imidlertid ikke sies om Qatar, en liten oljenasjon med en og en halv million innbyggere, som kommer over oss på CIA og IMF sin liste, men er unnlatt av Verdensbanken. På tross av at vi nok ikke er verdens aller rikeste land, er vi uten tvil i toppsjiktet. De fleste landene vi pleier å sammenligne oss med i Vest-Europa (Sverige, Danmark, Storbritannia, osv) er bare 60 – 70 % så rike som oss. USA er heldigere og kommer opp på omlag 85 %. Som helhet har vi en prisnivåjustert BNP per innbygger som er 65 % høyere enn gjennomsnittet i EU, og når vi justerer for oljen ligger vi 24 % over.

…og vi blir stadig rikere

Mellom 1990 og 2006 økte det offentlige forbruket med 41 % per person og 55 % totalt. Samtidig økte det private forbruket i Norge per person med 57 % per person og 73 % totalt. Til tross for at vi i 1990 levde i det vi trygt kan kalle et overflodssamfunn, hadde vi under to tredjedeler så mye å leve av da som i 2006. I 2007 økte det private forbruket i Norge økte med omlag 7 prosent – den største prosentvise økningen på ett år siden 1985. Totalt tilsvarte den norske kjøpekraftsøkningen i 2007 den samlede inntekten til alle Malawis 14 millioner innbyggere. I det siste har finanskrisen fått ting til å se annerledes ut, men det kommer vi tilbake til.

At vi er blitt rikere kan tydelig merkes når vi ser på hvordan forbruket vårt har steget. Hvor mange TV-er har du? Og hvor mange radioer? Trolig flere enn du hadde i 1990. Mellom 1990 og 2006 økte nemlig importen av begge disse varene til mer enn det dobbelte. TV-importen steg med 166 prosent, fra 299 tusen i TV-er i året til 794 tusen. Samtidig økte radioimporten fra 618 eksemplarer i året til 1514 – en økning på 145 prosent. Importen av leker økte med 87 prosent. Importen av ski økte fra 192 tusen par i året til 526 tusen.

Flytrafikken økte til nesten det tredobbelte mellom 1990 og 2006. I 2000 hadde de ti største flyplassene i Norge totalt 60 utenlandsruter, mens dette tallet i 2008 hadde økt til 202. Vi manglet ikke klær i 1990, men likevel har forbruket mer enn doblet seg. I 1990 importerte vi 37 tusen tonn klær. I 2006 importerte vi 74 tusen. Importen av sko derimot, har «bare» økt med 68 prosent. Lignende statistikk kan trekkes fram for det meste vi kjøper. Alt fra importen av vaskemaskiner, som har økt med 88 prosent, og oppvaskmaskiner, som har mer enn tredoblet, til video og DVD-spillere, som har 24-doblet seg, fotoapparater, som er mer enn doblet, og møbler, som har vokst til mer enn det tredobbelte.

For å illustrere hvor høyt forbruket vårt faktisk er, har FIVH regnet ut hva en typisk norsk familie på fire forbruker på fem år. Det gjorde de hovedsakelig ved å gange forbruket per innbygger i årene 2002 – 2006 med fire. I løpet av femårsperioden kjøpte familien Nordmann en oppvaskmaskin, en vaskemaskin, et kjøleskap, to video- eller DVD-spillere, tre TV-er, seks radioer og ni mobiltelefoner. I tillegg til 17 kilo høytidspynt og karnevalskostymer, 84 kilo sportsutstyr, 175 kilo leker, over et tonn møbler og 288 kilo klær. 288 kilo klær – det er mer enn de aller fleste av oss er i stand til å løfte.

Finanskrisen som skjøt inn i 2008 gjorde at veksten ble lav og vil nok føre til at den blir lav, kanskje til og med negativ, i årene fremover. Det er så klart alvorlig, men ikke noe som forandrer så mye på den langsiktige utviklingen. Finanskrisen kommer til å gå over etter noen år og veksten vil fortsette som før. Sett fra et mer langsiktig perspektiv er vi i rask vekst. Regjeringens langtidsprogram for perioden 1998-2001 tok utgangspunkt i at det norske forbruket ville fordobles innen år 2030 og tredobles innen 2050. Ja, du leste riktig. Fordobling innen 2030! Tredobling innen 2050!

Norge uten oljepengene

At det er oljen som har store deler av æren for at vi er så rike som vi er i dag er det ingen tvil om. Likevel er ikke oljepengene så viktig for norsk økonomi som man kanskje skulle tro. Sannheten er at vi er et ganske normalt Vest-Europeisk land med en ekstra inntektskilde; oljen. Selv uten denne ekstra inntektskilden vil vi kunne fortsette å være et rikt land.

I 2007 brukte det offentlige 736 milliarder kroner. Av disse var 68 milliarder, 9 prosent, finansiert av oljeinntektene våre. Alt i alt utgjorde oljepengene vi brukte dette året om lag fire og en halv prosent av fastlands-BNP.* Det er nok til å gi oss fleksibilitet i økonomien og til å gi oss råd til litt ekstra, men utgjør på ingen måte noen enorm del av norsk økonomi. Selv uten disse pengene vil vi være et av Vest-Europas rikeste land. Når dette skrives blir det brukt mer oljepenger enn normalt på grunn av finanskrisen, men når verdensøkonomien er tilbake til det normale igjen vil bruken av oljepenger også bli normalisert.

Finansdepartementet har selv gjort klart at arbeidskraft har mye mer å si for velstanden enn oljeinntekter. «I et langsiktig perspektiv er petroleumsformuen av begrenset betydning for velferden i Norge» skriver de på hjemmesidene sine. Ifølge deres egne beregninger utgjorde nåværende og framtidig arbeidsinnsats 82 % av nasjonalformuen vår i 2007. I 2006 uttalte økonom Harald Magnus Andreassen til NA24:

«Oljeinntektenes betydning for Norge er nesten alltid overvurdert. Det er mye viktigere hvordan vi klarer å utnytte fastlandsøkonomien. Det meste av det vi har kommet til har vi skapt på ærlig vis.»

I februar 2009 kunne vi lese i Dagbladet:

«Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) består om lag 15 prosent av Norges BNP av såkalt oljerente.

– Selv uten oljen er Norge om lag like rikt som USA, og langt rikere enn Sverige, sier Ådne Cappelen, forskningsdirektør i SSB»

At vi kan greie oss fint uten oljeinntekter er det ingen tvil om. Vi trenger ikke å dra langt for å se at det er mulig. Se bare på Sverige. For noen år tilbake tjente svenskene i snitt rundt 30 prosent mindre enn oss. Betyr det at de har problemer med å finansiere skoler, veier, sykehus, osv? Åpenbart ikke. I hvert fall ikke før finanskrisen. Har svensker flest råd til å dra på ferieturer? Så klart. Sverige er bare et eksempel. Så å si alle andre vestlige land kunne også blitt trukket fram. Enda et eksempel: Som tidligere nevnt var nordmenns forbruk i 1990 under to tredjedeler av hva det er i dag. Var vi fattige da? Så klart ikke. Barna i Norge fikk fine leker til jul også i 1990.

Hva med fremtidens pensjonister?

At vi vil kunne klare oss fint uten oljeinntektene nå er det altså ingen tvil om, men mesteparten av oljepengene blir jo spart med hensikt å bruke dem til å dekke pensjoner i fremtiden. Kan fremtidens pensjoner dekkes uten oljefondet?

Igjen kan vi ta en titt over grensen til Sverige. Svenskene har ikke noe oljefond, men står ovenfor en eldrebølge akkurat som oss. Er det derfor grunn til å tro at svenskene ikke vil greie å dekke fremtidens pensjoner? Selvfølgelig ikke. Alle vestlige land står ovenfor en stadig økende andel eldre, men svært få av dem har oljefond. Det er ingen grunn til å tro at Norge skiller seg ut fra hele resten av Europa. Også vi vil fint kunne takle eldrebølgen uten å måtte bruke oljepenger.

Vil det føre til uro i økonomien om vi gir bort oljefondet?

Så vi vet at pengene vi får fra oljen er penger vi kan klare oss godt uten. Men vil ikke en så betydelig reduksjon av økonomien føre til negative ringvirkninger? At hurtig reduksjon i rikdom fører til arbeidsløshet og kan være selvforsterkende er det ingen tvil om. Av flere grunner er det imidlertid ingen grunn til å tro at å bruke oljepengene på bistand vil føre til økonomisk uro av betydning:

1. Mesteparten av oljepengene våre spares opp, og påvirker derfor ikke den norske økonomien. Å bruke disse pengene på bistand vil ikke føre med seg bivirkninger.
2. Alle arbeidsplassene og verdiskapningen som oljeutvinningen fører med seg direkte vil så klart opprettholdes. Å bruke oljepengene på bistand må ikke forveksles med å stoppe med oljeutvinning.
3. Det er ikke nødvendig å avvende oss med bruk av oljepenger over natta. Dette kan gjøres gradvis over noen år slik at overgangen blir myk.

Oljefondet og fremtidige oljeinntekter kan definitivt brukes på bistand uten at det fører til økonomiske problemer i Norge.

Burde vi ikke hjelpe de fattige i vårt eget land før vi sender bort pengene?

Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.

Vi er mye rikere i Norge enn det som skal til for at alle nordmenn materielt sett skal kunne ha det bra. Klagde vi ikke på at det fortsatt var fattige i et av verdens rikeste land også i 1990? Som allerede nevnt var vi da to tredjedeler så rike som vi er i dag. Om vi var rike nok til at ingen trengte å være fattige da er vi definitivt rike nok nå til å både kunne hjelpe fattige lokalt og bruke enorme summer på å hjelpe fattige globalt nå. Å hjelpe fattige i Norge og i fattige land er rett og slett ingen motsetning.

Om å aldri få nok

Det er mye vi trenger penger til i Norge. Dette er ting vi har råd til også uten oljepengene, men at oljeinntektene gjør ting lettere er det ingen tvil om. Helsevesenet og eldreomsorgen burde forbedres. Mange veier i Norge trenger opppusning. Vi har narkomane som kunne trengt bedre oppfølging. Mange kommuner mangler penger. Mer støtte til forskning hadde vært fint. Høyhastighetstog kunne alltids gjort seg, og nye jagerfly hadde vært kult. Det er alltid noe vi trenger mer penger til. Men gjelder ikke det også for alle andre land? Jeg innbiller meg ihvertfall at helsevesenet i Niger har større mangler enn Norges. I en uavhengig vurdering av hvilket av verdens land som har mest bruk for et oljefond ville vi vært sjanseløse. Om målet derimot hadde vært å finne hvilket land som trenger et oljefond minst ville vi nok vært blant toppkandatene.

Å bruke oljefondet og fremtidige oljeinntekter på bistand vil såklart ikke lønne seg økonomisk for oss, men vi vil komme greit ut av det. Som tidligere kapittler har vist vil vi kunne redde titalls millioner av menneskeliv og bidra til at titalls millioner mennesker får bedret levestandard. Mange ganger så mye godt vil bli utrettet i verden ved å gi oljefondet til bistand enn selv de villeste kritikerne vil hevde at vil forekomme av negative konsekvenser i Norge. Noe egeninteresse vil vi dessuten ha av å gi bort oljeformuen også; over hele verden vil vi bli kjent som en humanitær supermakt, og i fremtidens historiebøker vil folk kunne lese om landet som tok ansvar.

Kilder: Dette kapittelet har kildehenvisninger i boka. Kilder vil også bli lagt til nettutgaven etterhvert.

* Når jeg skrev dette baserte jeg meg på statsbudsjettet. Den faktiske bruken av oljepenger ble langt lavere dette året.

Reklamer

3 Responses to Utdrag fra boken: Kapittel nr. 3, Har vi råd til dette?

  1. […] jeg vil svare på innvendinger mot å gi oljefondet til bistand. Les også gjerne kapittel to og kapittel tre fra boken, som allerede er lagt ut på internett. Trykk her hvis du vil motta […]

  2. Ola Nordmann sier:

    Har ikke lest boka di, men jeg lurer på om du også ser for deg at den innstatsen vi gjør for utviklingsland spesielt i Afrika også må innebære å få fødselsratene under kontroll.

    Den absolutt største truselen verden står ovenfor er den eksplosive befolkningsveksten. Hovedårsaken til alle miljøproblene vi har er at vi har blitt så utrolig mange mennesker på denne planeten. Man kan argumentere for at det er nok mat i verden bare man fordeler den rettferdig, men det er i så fall kun midlertidig. Stopper vi ikke befolkningsveksten vil vi uansett komme til det punktet at selv ikke en mer rettferdig fordeling er tilstrekkelig.

    Dessuten leste jeg om en FN rapport som indikerte at allerede nå så er vi for mange mennesker slik at en 100% rettferdig fordeling ikke er nok til å gi optimalt næringsinntak for alle mennesker hver dag.

    Vi må også se på til hvilken kostnad produserer vi all den maten vi gjør idag. Igen tvil om at mennesker legger stadig mer og mer beslag på landområder for matproduksjon og utrydder forskejllige dyrearter i et alarmernde tempo som følge av dette.

    Jeg er blir utrolig frustrert om alle disse som hele tiden snakker om å redde mest mulig mennesker, men som aldri nevner hovedårsaken til mye av nøden i verden, nemlig den ekstreme befolkningsveksten. De lidelser vi ser idag er ingen ting imot det vi vil se om noen år dersom ikke noe blir gjort.

    • Tor Økland Barstad sier:

      Det er en stor utfordring og et viktig tema du tar opp. Miljøproblemene og resursutfordringene er store.

      «Har ikke lest boka di, men jeg lurer på om du også ser for deg at den innstatsen vi gjør for utviklingsland spesielt i Afrika også må innebære å få fødselsratene under kontroll.»

      Jeg vet ikke helt, men utdanning, som jeg mener bør støttes, bidrar til lavere fødselsrater. Enkelte (bla. Bill Gates) hevder at det samme gjelder helsebistand (jeg vet det virker ulogisk), men dette har jeg ikke satt emg inn i.

      «Den absolutt største truselen verden står ovenfor er den eksplosive befolkningsveksten. Hovedårsaken til alle miljøproblene vi har er at vi har blitt så utrolig mange mennesker på denne planeten. Man kan argumentere for at det er nok mat i verden bare man fordeler den rettferdig, men det er i så fall kun midlertidig. Stopper vi ikke befolkningsveksten vil vi uansett komme til det punktet at selv ikke en mer rettferdig fordeling er tilstrekkelig.

      Dessuten leste jeg om en FN rapport som indikerte at allerede nå så er vi for mange mennesker slik at en 100% rettferdig fordeling ikke er nok til å gi optimalt næringsinntak for alle mennesker hver dag.

      Vi må også se på til hvilken kostnad produserer vi all den maten vi gjør idag. Igen tvil om at mennesker legger stadig mer og mer beslag på landområder for matproduksjon og utrydder forskejllige dyrearter i et alarmernde tempo som følge av dette.

      Jeg er blir utrolig frustrert om alle disse som hele tiden snakker om å redde mest mulig mennesker, men som aldri nevner hovedårsaken til mye av nøden i verden, nemlig den ekstreme befolkningsveksten. De lidelser vi ser idag er ingen ting imot det vi vil se om noen år dersom ikke noe blir gjort.»

      Jeg er uenig i at befolkningsvekst er hovedårsak til nøden i verden. Det vil være fint mulig å skaffe nok mat til alle hvis vi går inn for det – i dag, og trolig også i fremtiden. Forøvrig er det spådd at befolkningen vil stabilisere seg på 9 milliarder – så helt bananas vil det heldigvis ikke bli 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: