Anmeldelse fra Paul Chaffey

Paul Chaffey har skrevet en hyggelig og rettferdig anmeldelse av boken på bloggen sin paulchaffey.blogspot.com, hvor det for øvrig er mye spennende å lese – spessielt for de av oss som er interessert i temaer som teknologi, forskning og økonomi. Anmeldelsen kan leses her.

Takk for anmeldelsen, Paul!

Paul Chaffey sier seg ikke enig i ideen om å gi oljefondet til bistand, og peker ut tre punkter hvor han mener bokens argumentasjon ikke er sterkt nok. Disse punktene har jeg her svart på.

For det første er de positive effektene av dagens bistand litt dårlig begrunnet i boken. Det er selvsagt en rekke gode moralske argumenter for at rike skal hjelpe fattige, men det hjelper ikke med et godt sinnelag hvis bistanden ikke virker eller til og med har negativ effekt. Og selv om Økland Barstad nevner noen gode eksempler på bistand som har en dokumentert positiv effekt (som GAVIs vaksineprogrammer, Leger Uten Grenser og Mikrokredittprogrammer), blir det for tynt i forhold til alle de milliardene som går til bistand hvert år. Nå er jo ikke dette først og fremst Økland Barstads skyld. Det er giverlandene og organisasjonene som må dokumentere resultatene sine bedre. Men det gjør det problematisk å argumentere for å bruke hele oljefondet på bistand.

Bistand virker. Hvis man argumenterer for at bistand ikke virker eller til og med har negativ effekt – da argumenterer man automatisk for at støtte til utdanning, helse, osv. ikke virker eller til og med har negativ effekt. Skal man gjøre det bør man ha veldig gode argumenter, og det mener jeg ikke bistandskritikerne har. Så klart kan man referere til mislykkede bistandsprosjekter og til negative bieffekter (at bistanden som gis har et enormt forbedringspotensiale og det er mye å være missfornøyd med er det ingen tvil om), men at bistand alt i alt har en positiv virkning er det ingen tvil om.

Paul har helt rett i at de positive effektene av dagens bistand kunne vært bedre begrunnet i boken. Hvis man ser på eksemplene jeg trekker frem på velykket bistand og hvor mye penger det har kostet å oppnå dem, vil man se at det bare dekker en liten brøkdel av den totale bistanden. Mesteparten dreier seg om global helsebistand (som trolig har æren for i underkant av halvparten av helseforbedringene i utviklingsland de siste tiårene), men bare en brøkdel av all bistand som gis er helsebistand. Jeg nevner eksempler på hvordan bistand til utdanning har gitt millioner av barn utdanning, men eksemplene jeg kommer med dreier seg kun om en liten brøkdel av bistanden som er blitt gitt til utdanning, som igjen bare utgjør en brøkdel av den totale bistanden. Eksemplene jeg henviser til utgjør ikke engang toppen av isfjellet. At jeg ikke har kommet med flere eksempler skyldes nok både manglende leteinnsats fra egen side (jeg skal sette meg mer inn i denne slags ting siden), at stater og orginisasjoner er alt for dårlige til å dokumentere resultatene sine (som Paul selv nevner) og at mange av eksemplene som kan trekkes frem er små (og selv om de til sammen blir store blir det veldig arbeids- og plasskrevende å liste opp).

I tilegg til opplistingen av hva bistand har oppnådd synes jeg det er viktig å få med seg mange av de andre poengene jeg trekker frem i kapittel to. Blant annet:

«Hvis vi ser samlet på landene som mottar bistand viser statistikken at det i 2003 ble gitt under 10 dollar per innbygger i mottakerlandene. Samme år mottok de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara mindre enn 35 dollar per person. Mellom 1960 og 2003 mottok Afrika anslagsvis 600 milliarder dollar med bistand og gjeldsslette målt i 2003-verdier. Det er mye i seg selv, og tilsvarer den verdien oljefondet kommer til å ligge på om noen års tid, men hvis vi deler på alle årene det er snakk om og alle menneskene som har bodd der ender vi opp med cirka 28 dollar per person per år.»

Og:

«I 2002/3 ble under en tredjedel av den statlige bistanden fra de rike landene gitt som budsjettstøtte. Mellom 2001 og 2003 steg den offentlige bistanden til Afrika med en fjerdedel, men mengden tilgjengelig for afrikanske myndigheter falt med 400 millioner dollar.»

Og:

”Statistikk basert på 1400 prosjekter utført av Storbritannias Departement for Internasjonal Utvikling (DFID) etter 1990 viser at 85 % av pengene ble brukt på vellykkede prosjekter. Evalueringer av alle Verdensbankens 1200 bistandsprosjekter mellom 2000 og 2004 rapporterer at 76 % av prosjektene hadde tilfredsstillende resultater. Tilsvarende statistikk for USAID er 84 %, og for Australias Kontor for Internasjonal Utvikling er det 75 %. Evalueringer av 400 UNDP-prosjekter mellom 1992 og 2002 konkluderer med at 84 % var enten helt eller delvis vellykkede. Når det kommer til bistand fra frivillige organisasjoner er det vanskelig å få overblikk, men en OECD-studie fra 1997 konkluderte med at 90 % av prosjektene utført av frivillige organisasjoner nådde målsetningene sine. Statistikk viser også at andelen mislykkede prosjekter er synkende.”

Jeg synes også det er viktig å understreke at det er fremtiden vi snakker om. Ikke fortiden. Selv hvis all tidligere u-hjelp som er blitt gitt hadde vært mislykket hadde ikke det betydd at vi ikke kan bruke oljefondet til å hjelpe verdens fattige uten at det vil kunne gi gode resultater. Det er mange former for bistand som vi vet at virker. Som selv FRP er enige om at bidrar til økonomisk vekst og økt levestandard i mottakerlandene. Behovet er enormt. Det er fult mulig å bruke hele oljefondet på former for bistand som alle (med unntak av noen få tullinger) er enige om at virker.

Det andre problemet er at oljefondet er en formue, mens bistandsmidler er årlige bevilgninger. Pengene i oljefondet kan brukes en gang, så er det tomt. Det er som å selge huset sitt for å hjelpe noen som har høyere utgifter enn de har inntekter. Hvis man selger huset og bruker opp denne formuen uten at det har noen varig effekt for dem man hjelper, så har vi egentlig kommet dårligere ut enn før uten at vi har oppnådd noe særlig.

For det første: Oljefondet er en formue, men nye penger tilføres hele tiden. I 2006 tilsvarte oljeinntektene alene i overkant av 60 prosent av den totale offentlige bistanden fra de rike landene (inkl. gjeldsslette). Mesteparten av oljeformuen vår har vi enda ikke tjent. I 2014 ble det i vår spådd av DNB Nor at oljefondet vil bli 2,5 ganger så stort som nå. I 2030 vil oljefondet kanskje være verdt 10 000 milliarder kroner (målt i 2006-verdier).

For det andre: Å gi bistand vil ha en varig effekt. Bygging av sykehus har varig effekt. Bygging av brønner og sanitærtilbud har varig effekt. Å hjelpe folk ut av fattigdom ved hjelp av mikrokreditt har varig effekt. Bygging av veier har varig effekt. Forsyning av strøm gjennom strømlinjer og bygging av kraftverk har varig effekt. Utdanning har varig effekt. Støtte til modernisering av jordbruket (kunstgjødsel, osv) har varig effekt. Selv om det ikke virker så åpenbart vil jeg hevde at helsebistand som for eksempel vaksinering også har varig effekt. Alt i alt er det lite av bistanden som gis som ikke har mer eller mindre varig effekt, og en god del som har svært varig effekt (og nærmest er å anse som investeringer).

For det tredje: Selv hvis bistandens positive effekt ikke hadde vært varig hadde vi fått utrette mange, mange ganger så mye positivt for pengene ved å bruke dem til å hjelpe verdens fattige enn hvis vi brukte dem til å finansiere fremtidige pensjoner i et av verdens rikeste land, som uansett vil bli dekket uten problemer (i motsetning til de fleste former for bistand har pensjoner kun kortvarig effekt, men av åpenbare grunner regnes det likevel som veldig viktig).

For det fjerde: Selv om jeg ser tankegangen synes jeg det blir feil å sammenligne bistand med å hjelpe noen med høyere utgifter enn inntekter. Verdens fattige har både lave inntekter og lave utgifter. Derfor er det millioner av barn hvert år dør av fattigdom, mange hundre millioner mennesker er underernærte og om lag en milliard mennesker mangler rent vann.

Den tredje innvendingen min er at bistandsmidler ikke er et mål, men et virkemiddel som må brukes til å oppnå strukturelle og varige forbedringer. Det kan ikke være et mål å dele ut penger. Land som mottar penger på varig basis kommer inn i et uheldig avhengighetsforhold (og her er gjerne sosialister og liberalister forbløffende enige). Pengene fortrenger lokalt næringsliv og de vil i mange tilfeller oppmuntre til korrupsjon. Bortsett fra ren nødhelp bør derfor bistandspenger så langt det lar seg gjøre, bidra til at land som mottar penger blir selvhjulpne. Ved at de for eksempel bygger et utdanningssystem og et lønnsomt næringsliv.

Mitt mål er en rask og varig økning i levestandard og økonomisk vekst i de fattige landene. Dette målet kan nås ved å nå flere delmål. Noen av disse målene er:

• Å bedre helsetilstanden i de fattige landene.
• Å sørge for at flere barn i fattige land får utdanning, og at selve utdanningen blir bedre.
• Å sørge for at flere mennesker får tilgang på rent vann.
• Å øke jordbruksproduksjonen i fattige land ved at jordbruket blir mer moderne (får tilgang på bla. kunstgjødsel).
• Å sørge for at infrastrukturen i fattige land blir bedre (mange Afrikanske land mangler nå veier, internett, osv).
• Å sørge for at flere fattige landsbyer får tilgang på strøm.

Nå har det seg slik at alle disse målene kan nås ved å øke bistandsmidlene. Mange av dem kan ikke nås effektivt på noen annen måte (skal vi ha fortgang på mange av disse områdene er en stor økning i bistanden fra Norges side nødvendig – da ingen andre land ser ut til å ta ansvar og det ikke kommer til å skje av seg selv uten at det tar alt for lang tid).

Bistandspenger kan kanskje til en viss grad oppmuntre korrupsjon (det kommer jo så klart ann på hvordan vi velger å gi den), men kan også gjøre nøyaktig det motsatte. Norads resultatrapport kan fortelle at «både i Malawi, Uganda, Tanzania og Mosambik er det dokumenterte forbedringer innen offentlig finansforvaltning som et resultat av internasjonal bistand». Om Norges arbeid mot korrupsjon kan de melde: «Norge støtter anti-korrupsjonsarbeid i mer enn 20 land, herunder antikorrupsjonsbyråer i sju land».

Avhengighetsargumentet er forsovet greit nok, men bør ikke overdrives, og blir som en bagatell å regne sammenlignet med de positive konsekvensene og de positive resultatene som kan oppnås.

Paul sier: ”Bortsett fra ren nødhelp bør derfor bistandspenger så langt det lar seg gjøre, bidra til at land som mottar penger blir selvhjulpne. Ved at de for eksempel bygger et utdanningssystem og et lønnsomt næringsliv.” Det bør nevnes at hele oljeformuen med letthet kunne blitt brukt på et av disse formålene, og oppnådd masse. Som tidligere nevnt: Behovet er enormt. Det er mange former for bistand som vi vet at virker. Som selv FRP er enige om at bidrar til økonomisk vekst og økt levestandard i mottakerlandene. Behovet er enormt. Det er fult mulig å bruke hele oljefondet på former for bistand som alle (med unntak av noen få tullinger) er enige om at virker.

Om å ikke løse problemer ved å dele ut penger og å angripe årsakene til fattigdom (trukket frem av Virrvarr):

Fattigdom har mange årsaker. Noen kan vi ordne opp i med bistand. Andre ikke. For å nevne noen:

• Mangel på industri (kunne blitt løst med bistand om massive summer hadde blitt gitt).
• Dårlig adgang på vestlige markeder (kan ikke løses med bistand).
• Lite innvesteringer (kan ikke løses direkte ved hjelp av bistand).
• Gjeld (kan løses med bistand).
• Dårlig økonomisk politikk (kan til en viss grad løses med bistand hvis vi går riktig frem).
• Dårlig helse/sykdom (kan løses med bistand).
• Korrupsjon (kan ikke løses med bistand, men bistand kan bidra til å redusere problemet betydelig).
• Lave råvarepriser (kan ikke løses med bistand)
• Dårlig infrastruktur (kan løses med bistand).
• Dårlige avlinger (kan løses med bistand).
• Mangel på utdanning (kan løses med bistand).

Åpenbart er det et spørsmål om penger. Med mer penger kan vi oppnå mer. Med mindre penger kan vi oppnå mindre. Så klart kan vi løse problemer ved å sette av penger til å løse dem (på en fornuftig og effektiv måte så klart).

Om Dead Aid og Moyo (trukket frem av Jan simonsen):

Moyo fikk mye oppmerksomhet for boka si, mens bistandseksperter som har et enormt mye høyere kunnskapsnivå en Moyo, og som har skrevet bøker som er langt mer nøytrale og objektive om hvorvidt bistand virker eller ikke, nesten ikke har fått oppmerksomhet. Jeg tenker da spessielt på for eksempel Roger C. Riddel med boken Does Foreign Aid Really Work?. Jeg skal selv lese Moyo sin bok og anmelde den. Innen da anbefaler jeg de som leser boken å lese denne artikkelen.

Det er flott at Paul Chaffey er for å gi bistand! Forhåpentligvis vil han også snart bli enig i at vi ved å bruke hele oljefondet til bistand kan få gitt mer, og dermed oppnå mer.

Advertisements

One Response to Anmeldelse fra Paul Chaffey

  1. […] på blogger Tidligere har jeg linket til bloggposter om boka fra Paul Chaffey, Jan Simonsen, Virrvarr og Filip Rygg. Vox Populinor har nylig skrevet en hyggelig og rettferdig […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: