Utdrag fra boken: Kapittel nr. 5, Holdninger i Norge i dag

På nyhetene kan en bilulykke gå like sterkt inn på oss som at millioner av barn dør av sult. Hvorfor er vi så irrasjonelle?


Da Ali Abbas ble rammet av en bombe i 2003, på grunn av krigen i Irak, ble livet hans forandret for alltid. Han mistet begge foreldrene sine, broren sin og tretten andre slektninger. Armene hans var så hardt skadd at legene måtte amputere begge to, og over en tredjedel av kroppen hans hadde tredjegrads brannskader. «Jeg hadde så vondt at jeg hadde lyst til å dø» forteller Ali. Da bildene av stakkars Ali ble sendt verden over var det så klart mange som syntes synd på han. Omlag 2,8 millioner kroner ble samlet inn for å gi han medisinsk hjelp.

I 1987 falt et lite barn på 18 måneder ned i en sjakt i nærheten av hjemmet sitt i Texas. Hun het Jessica. Det var ingen lett jobb å få henne ut av sjakten, og i de 58 timene det tok å redde henne fikk redningsarbeidet enorm medieoppmerksomhet verden over. Selvfølgelig syntes folk synd på Jessica og ønsket at de kunne hjelpe. Familien til Jessica ble derfor tilsendt store mengder teddybjørner, gaver, kort, og ikke minst; penger. Noe mellom 700 000 og 1 000 000 dollar ble donert.

Da det begynte å brenne i en oljetanker i 2002 ble de 11 overlevende menneskene reddet av et forbikjørende cruiseskip. Det eneste levende som ble igjen på skipet var Hok Get. Hok Get var kapteinens hund. Hok ble flytende rundt alene i båten i to uker, og hadde dødd om ikke fremmede menneskers godhet hadde kommet til hjelp. Saken fikk oppmerksomhetfra internasjonale medier (blant andre CNN), og mer enn 180 000 dollar ble donert for å redde hunden.

Eksemplene ovenfor viser at vi kan være svært så snille og hjelpsomme. Likevel kan vi ovenfor andre som trenger hjelp være kalde og likegyldige. Hvorfor?

Empatien vår forstår ikke mengder

Av og til dukker det opp nyhetssaker om et barn som har omkommet i for eksempel en bilulykke. Noen ganger lar vi det ikke trenge inn på oss, men tenker kort at det var trist, før neste nyhet kommer opp på skjermen og vi straks glemmer det stakkars barnet. Andre ganger tenker vi på hvordan det må ha vært for foreldrene å miste barnet sitt, eller hvordan barnet som egentlig skulle hatt et langt og innholdsrikt liv aldri kommer tilbake. Vi begynner ikke å gråte eller blir skikkelig, skikkelig lei oss, som vi nok hadde hvis det var en venn av oss eller en nær slektning som døde – men det setter kanskje en demper på humøret vårt i noen minutter.

Det hender at statistikk går inn på oss også. Opplysningen om at 9,2 millioner barn under fem år døde i 2007 gjør kanskje like sterkt inntrykk på noen av oss som å høre nyheten om at et barn dør i en trafikkulykke. På de fleste gjør den nok enda større inntrykk til og med – kanskje til og med dobbelt så sterkt, eller ti ganger så sterkt. Men ingen av oss blir 9,2 millioner ganger så triste over å høre at 9,2 millioner barn under fem år dør hvert år som de blir når de hører at ett barn har dødd i en bilulykke, selv om det egentlig ville vært det mest logiske. Jo større menneskemengder vi synes synd på desto mindre blir medfølelsen vår per menneske. Et tips til mennesker som skulle falle i nød er derfor å ikke assosieres med større grupper. Ikke havn i en sultkatastrofe hvor flere millioner er rammet, for eksempel. Da vil du som enkeltperson motta nesten ingen medfølelse, og sjansene dine til å få hjelp synker. Sult heller på egenhånd.

Vi har ikke medfølelse med tall, men med enkeltmennesker

«Hvis jeg ser på en menneskemengde gjør jeg ingenting. Men ser jeg på et enkeltmenneske hjelper jeg» sa Mor Theresa en gang. Sitatet illustrerer nok mer eller mindre hvordan vi alle tenker. For noen år tilbake ble det gjennomført et forsøk på studenter i Pennsylvania, hvor de ble gitt to forskjellige tekster. Tekst A spilte på følelser, og ble supplert med et bilde av den syv år gamle jenta teksten handlet om. Tekst B spilte på fornuft, og brukte mye statistikk.

Tekst A:

«Alle penger du måtte donere vil gå til Rokia, en syv år gammel jente som bor i Mali i Afrika. Rokia er ekstremt fattig og er truet av sult. Livet hennes vil bli forandret til det bedre som et resultat av din finansielle gave. Med din støtte, og støtten fra andre omtenksomme donorer, vil Redd Barna jobbe med Rokias familie og mennesker i resten av samfunnet for å hjelpe til med å gi henne mat, utdanning og grunnleggende medisinsk hjelp.»

Tekst B:

«Matmangel i Malawi påvirker mer enn tre millioner barn. I Zambia har regnmangel resultert i en 42 prosent reduksjon i maisproduksjonen fra 2000. Som et resultat av dette er det estimert at tre millioner Zambianere kommer til å rammes av sult. Fire millioner mennesker i Angolia – en tredjedel av befolkningen – har blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Mer enn 11 millioner mennesker i Etiopia trenger umiddelbar matvarehjelp.»

Studentene som fikk tekst A ga klart mer penger enn de som fikk test B. Et annet forsøk gjort på studentene viste at de ga mindre når tekst A ble supplert med statistikk. Trolig fordi vi føler at vi hjelper mer når vi hjelper et enkeltmenneske enn når vi hjelper et enkeltmenneske som er omgitt av andre som også trenger hjelp.

Hvorfor er vi så irrasjonelle?

Svaret ligger nok i biologien. Da vi i virkelig gamledager fartet rundt og samlet bær eller jaktet med primitive våpen var de fleste menneskene vi omgikk oss med slektninger, og det var hensiktsmessig for artens videreførelse at vi hadde medfølelse og tok vare på hverandre. Men vi så ikke på TV eller leste på internett om hva som skjedde med mennesker andre steder i verden – og om vi hadde det ville vi uansett ikke kunnet hjelpe dem. De var jo alt for langt unna. De eneste menneskene vi forholdt oss til var de vi omga oss med. Derfor ble vi biologisk ”programmert” til å ville hjelpe mennesker vi omgikk oss med, men vi ble ikke ”programmert” til å ha medfølelse med tall, eller mennesker vi bare leste om eller så på bilder.

Tidene har forandret seg mye siden den gang, men genetisk sett har vi ikke forandret oss noe særlig. Medfølelsen med mennesker langt unna er fortsatt mye mindre enn medfølelsen for mennesker vi kan se med egne øyne. Enda mindre sympati får vi når vi ikke engang vet hvem menneskene er, men bare får vite at de finnes gjennom statistikk. Urmenneskene måtte heller aldri forholde seg til moralske dillemaer som involverte flere mennesker enn de kunne telle.

Det er viktig å huske at hvor ille det er at mennesker lider og dør av fattigdom avgjøres av hvor store lidelser det påfører dem, ikke hvor mye sympati eller medfølelse vi har for dem. Når lidelse og dødsfall bare vises til oss som statistikk synker medfølelsen vår med dem, men det gjør dem ikke mindre viktige.

Det politiske bildet i dag

«Verdens ressurser er skjevt fordelt. For å fjerne fattigdom og få en mer rettferdig verden trenger vi en omfordeling av ressursene.» Sitatet kommer fra Arbeiderpartiets program 2005 – 2009. «Grunnleggende ideer om frihet, solidaritet og like muligheter stopper ikke ved landegrensene» fortsetter de videre. «Målet for SV er en verden der sosiale, økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelte» skriver SV i programmet sitt.

Men hvis vi trenger en «omfordeling av ressursene», slik Arbeiderpartiet formulerer det, skulle det ikke da bare mangle at vi bruker oljefondet til å hjelpe mennesker i den tredje verden? Og hvis målet for SV er «en verden der sosiale, økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelte», er det ikke da absurd å ville bruke oljefondet i et av verdens aller rikeste land?

De fleste politikere, i alle partier, er gode mennesker som engasjerer seg fordi de mener sine meninger er de beste, og som gjerne skulle sett en verden der alle mennesker hadde det bra. Likevel er det ikke et eneste parti i Norge med imponerende meninger på bistandsfronten. SV skriver i arbeidsprogrammet sitt (2005 – 2009) at vi etter å ha nådd målet om en prosent av BNI til bistand, som vi nå har, «bør en fortsette en opptrapping av Norges internasjonale solidaritetsengasjement». SP skriver i sitt utkast for program 2009 -2013 at de vil øke bistanden til 1,5 prosent av BNI. Venstre og Arbeiderpartiet slår begge fast at bistanden bør ligge på minst 1 prosent av Norges bistand. FrP har ikke lenger som mål å avskaffe all statsfinansiert utviklingshjelp, men ønsker å kutte bistandsbudsjettet drastisk og kommer med kritiske utspill hver gang u-hjelpen økes. Høyre skriver i sitt utkast til program for 2009 – 2013 at de vil «flytte oppmerksomheten over fra hvor mye penger som bevilges, til hvilke resultater vi faktisk oppnår med bistanden». Imidlertid setter de ikke konkrete mål for hva de vil oppnå med bistanden heller. Blant partiene på stortinget er KrF partiet med de beste meningene om bistand. De har som målsetting i politisk program 2009 – 2013 om å øke bistanden til 1,3 prosent av BNI innen 2013, og 2 prosent av BNI på lengre sikt. Miljøpartiet De Grønne ønsker i programforslaget sitt for 2009 – 2013 at oljefondet blir aviklet og omdisponert til «investeringar innan energi, infrastruktur og grønt næringsliv i Noreg, til internasjonal forsking innan klimaog, miljøvenleg teknologi og økonomi, og til naudhjelp og utvikling i uland». Dette er langt bedre enn alle de andre partiene, men fortsatt bare en brøkdel av det som foreslås i denne boka, og en sak som partiet knapt nevner utenfor partiprogrammet.

Hvor blir det av partiet som bryr seg om det som er viktigst? Hvofor har vi ikke et eneste parti som virkelig kjemper for omfordeling mellom fattige og rike og er på de svakes side på ordentelig? Forhåpentligvis er det ikke lenge før et eller flere av stortingspartiene i Norge vedtar at oljefondet og fremtidige oljeinntekter, i det minste halvparten eller en tredjedel, burde brukes på bistand. Partiet som tør å gjøre det vil automatisk bli det klart beste partiet i Norge.

På tide å tenke rasjonelt

Når jeg funderer over hva som er rett og hva som er galt prøver jeg noen ganger å forestille meg at jeg er en alien som betrakter jordkloden ned fra romskipet mitt. Om du ikke har prøvd det før, så prøv det nå. Oppgaven din er å styre Norge til det beste for klodens innbyggere. Nordmenn er ikke viktigere enn andre verdensborgere når du prioriterer, men heller ikke mindre viktige. Målet er å styre Norge til det beste for menneskeheten.

Hva gjør du? De fleste ville nok tenkt at når innbyggerne i Norge lever i overflod, mens mennesker andre steder på kloden lider og dør på grunn av fattigdom, er den beste løsningen å bruke store deler av Norges penger til å hjelpe de som trenger dem mest. De fleste ville nok endt opp med å innføre langt mer radikale tiltak for å hjelpe de fattige landene enn foreslått i denne boka. Om vi skal ta de rette politiske avgjørelsene må vi tenke rasjonelt. Vi må prøve å tenke mer som romvesenet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: