Vanlige spørsmål

Du hevder at flere hundre millioner mennesker kan bli hjulpet til en høyere levestandard og at titalls millioner av menneskeliv kan bli reddet ved hjelp av oljefondet og fremtidige oljeinntekter. Men hvordan i all verden kan oljefondet være nok til å hjelpe så mange mennesker?

La oss først se på størrelsen av oljefondet. Etter å ha mistet over en halv billion på grunn av finanskrisen ligger verdien på noe over 2000 milliarder kroner. For ikke så lenge siden, i 2004, var det kun snakk om 1000 milliarder. I år 2007 var det ”bare” verdt 300 milliarder. Oljefondet forventes å fortsette sin hurtige vekst også i fremtiden. Ifølge en fersk beregning fra DnB NOR Markets kommer oljefondet i 2014 til å være verdt to og en halv ganger så mye som nå; 5590 milliarder kroner.

La oss nå for å gjøre regnestykket enkelt si at vi med disse om lag 5500 milliardene skal hjelpe 400 millioner mennesker. Hvor mye blir det på hver? 13 750 kroner blir det per person, som med en vekslingskurs på 1:6 tilsvarer om lag 2 290 dollar. Til sammenligning mottok de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara mindre enn 35 dollar i bistand per person i 2003.

Er 13 750 kroner nok til å øke levestandaren til en fattig person i den tredje verden? Ja, med et slikt beløp kan mye oppnås. Utdanning, tilgang på rent vann, vaksiner, behandling mot sykdommer og denne slags ting kan finansieres ganske billig i den tredje verden.

Vil oljefondet spille noen rolle fra eller til da?

Ja. Mellom 1960 og 2006 ble det gitt 714 milliarder dollar i bistand til Afrika (målt i 2006-verdier). Med utgangspunkt i at en dollar er verdt seks kroner tilsvarer det om lag 4300 milliarder kroner. Til sammenligning ble det våren 2009 anslått av DnB NOR at oljefondet i 2014 vil bli verdt 5590 milliarder kroner.

I 2006 ga de rike landene 106 milliarder dollar i statlig bistand. Til sammenligning økte oljefondet sin verdi med om lag 65 milliarder dollar. I tillegg kommer bistand fra frivillige organisasjoner som er støttet av private bidrag. Over 70 % av all bistanden som gis er statlig, men en betydelig andel kommer også fra frivillige organisasjoner som er støttet av private bidrag. En god del av den offentlige bistanden blir gitt i form av gjeldsslette, men uansett er det ingen tvil om at det er snakk om store summer som går til vanlig bistand. Mye mer enn for noen få år siden. Om vi ser oss tilbake til år 2000 ble det gitt ”bare” 50 milliarder dollar. Om denne økningen skriver imidlertid Norads resultatrapport:

«Det høye nivået i 2005 og 2006 skyldes ekstra bevilgninger pga tsunamien og jordskjelvet i Pakistan, ekstraordinære økninger til Afghanistan og Irak, og store gjeldsletter til bl.a. Irak og Nigeria. Den langsiktige bistanden til andre land har holdt seg omtrent konstant i faste priser siden 2000.»

Virker bistand?

Bistand har bieffekter og det finnes eksempler på misslykket bistand, men hvis vi regner med både de negative og de positive sidene er det ingen tvil om at bistand virker, noe jeg utdyper i kapittel to i boken og denne artikkelen i Minerva. Selv om bistand bistand virker, er det ikke all bistand som fungerer som den skal, og mye bistand som ikke er effektiv nok. Vi trenger ikke bare mer bistand, men også bedre. Det finnes mange former for bistand som har gitt gode resultater og som vi vet virker, men som trenger mer finansiering for å kunne skaleres opp.

Du hevder at vi kan hjelpe millioner på millioner av mennesker med å gi oljefondet til bistand. Men hva bistanden som allerede har blitt gitt, har den gitt resultater?

Når vi skal se på de resultatene av bistand møter vi mange utfordringer. En del statistikk er tilgjengelig, men veldig mye mangler. En del organisasjoner er imidlertid flinke til å dokumentere resultatene sine:

• Vaksinaalliansen GAVI vaksinerte 213 millioner barn og forhindret 3,4 millioner dødsfall mellom 2000 og 2008.
• Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria (GFATM), som ble opprettet i 2001, har oppnådd mye. Mot slutten av 2008 hadde de blant annet utdelt 70 millioner innsektsnett, behandlet 4,6 millioner mennesker mot malaria, hjulpet 3,4 foreldreløse og utsatte barn, nådd 62 millioner mennesker med testing og rådgivning mot HIV og trent opp 8,6 millioner helsearbeidere. Totalt hadde de reddet to og en halv millioner menneskeliv. Anslagsvis redder GFATM 3000 nye menneskeliv hver dag.
• Bangladesh Rural Advancement Committee (BRAC) er en frivillig organisasjon som driver med mye forskjellig – deriblant utdanning, helsebistand og mikrokreditt. BRAC ble startet lokalt, og arbeidet deres er bare delvis finansiert med vestlig støtte, men det har ikke stoppet dem fra å oppnå imponerende resultater. Gjennom utdanningsprogrammet deres blir over en og en halv million barn utdannet og over seks millioner er allerede ferdig utdannet. Mikrokredittprogrammet deres har over syv millioner medlemmer. Ved hjelp av helsarbeidet sitt hjelper de mer enn 18 millioner husholdninger. Gjennom alle programmene sine i alle landene de jobber i når de over 110 millioner mennesker.
• Leger Uten Grenser er en humanitær organisasjon som redder liv og lindrer nød. I 2006 alene utførte de 9,7 millioner undersøkelser. De innla 459 000 mennesker på sykehus, behandlet 1,8 millioner mennesker for malaria, behandlet 188 000 mennesker for underernæring, ga 99 000 kvinner fødselshjelp, 64 000 kirurgiske inngrep, 764 000 vaksiner mot meslinger og 1,8 millioner vaksiner mot hjernehinnebetennelse.
• Storbritannias Departement for Internasjonal Utvikling (DFID) driver med både helsebistand, utdanning og diverse andre former for bistand. DFID kan henvise til mye imponerende statistikk over resultatene av arbeidet sitt. Mest imponerende er nok at de hvert år løfter tre millioner mennesker permanent opp av fattigdom.
• CARE USA hevder i årsrapporten sin for 2004 at de har nådd 45 millioner mennesker med sine fattigdomsbekjempende programmer.

Dette er gode eksempler på organisasjoner som dokumenterer resultatene sine. Det finnes mange flere av dem, selv om disse er blant de aller mest imponerende. Men hvordan har tilstanden i de fattige landene konkret blitt bedre takket være bistand? Også dette er vanskelig å dokumentere skikkelig, både fordi mye har blitt gjort uten at det er ført god statistikk over det og fordi mange av målsetningene som er nådd ved hjelp av bistand er oppnådd i samarbeid hvor også myndigheter i mottakerlandene har bidratt med midler, som gjør at hvor stor andel av æren bistand skal ha blir vanskelig å fastslå. Dessuten er det mange små seiere her og der, som er vanskelige å trekke sammen til store tall. Likevel kan en del imponerende resultater dokumenteres. La oss starte med å trekke frem noen suksesshistorier fra den globale helsebistanden:

• Utdeling av vitamin A-kapsler, som i stor grad blir gjort gjennom bistand, bidrar årlig til å redde en halv million barn.
• UNICEF, WHO, Røde Kors, og flere har i samarbeid med afrikanske myndigheter oppnådd imponerende resultater i kampen mot meslinger. I år 2000 alene døde rundt 396 000 mennesker på kontinentet av denne sykdommen. I 2006 hadde dette tallet blitt redusert med 91 %, til om lag 36 000.
• To millioner mennesker i utviklingsland får nå livsforlengende behandling mot AIDS. Hovedsaklig takket være bistand.
• De globale anstrengelsene mot polio, startet i 1988 av WHO, UNICEF og Rotary Foundation, har redusert antall diagnostiserte tilfeller av sykdommen fra hundretusener til rundt tusen i året.
• Det mest imponerende enkeltresultatet av helsebistand er kanskje utryddelsen av kopper. I 1956 var det 10 millioner tilfeller av kopper og 1,5 millioner døde av sykdommen. Heller ikke alle de overlevende slapp billig unna. Sykdommen kunne føre med seg blant annet blindhet. I 1967 lanserte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Intensified Smallpox Eradication Programme, og i 1980 ble sykdommen erklært utryddet. Kopper hadde ikke blitt utryddet om det ikke hadde vært for WHO og støtten anti-kopper programmet deres fikk fra diverse bistandsbudsjetter. Det er estimert at utryddelsen av kopper har forhindret 45 millioner dødsfall de siste 30 årene.

At den globale helsebistanden har hatt en betydelig innvirkning på helsentilstanden i u-land er det ingen tvil om. Eksemplene ovenfor er blant de beste, men det finnes flere viktige. I boka ”Millions Saved – Proven Successes in Global Health” kan interesserte finne flere. Der konkluderes det også med at det ikke er økonomisk vekst som har forårsaket mesteparten av helseforbedringen i utviklingslandene:

«Økonomisk vekst forklarer bare delvis forbedringene i helse de siste 50 årene i utviklingsland. Faktisk har forskere estimert at inntektsforandringer er ansvarlig for mindre enn halvparten av helseforbedringene mellom 1952 og 1992.»

I Norads resultatrapport antar de også at helserettet bistand har mye av æren for den forbedrede helsen:

«Helserettet innsats kan ha bidratt med opp mot halvparten av helsegevinsten i utviklingsland siden 1960 gjennom økt tilgang til helsetjenester, vaksiner og medisiner og gjennom helsefremmende arbeid.»

Men bare en brøkdel av all bistand gis til helseformål. Hva med resten? Statistikk på det totale antallet barn som har fått skolegang ved hjelp av utviklingshjelp er ikke lett å finne, sikkert delvis fordi en del av utdanningsstøtten gis blir gitt via myndigheter og det derfor blir komplisert å konkludere med sikkerhet hvem som har æren for hva. Det er synd, da dette tallet nok ville vært ganske imponerende. At millioner av barn som ikke ellers ville blitt utdannet har fått skolegang takket være bistand er det ingen som helst tvil om. Med rimelig stor sikkerhet kan det sies at det minst er snakk om et tosifret antall millioner mennesker som får eller har fått skolegang takket være utviklingshjelp. I tillegg kommer de som har fått utdanningen forbedret takket være bistandspenger. Mange eksempler kan gis på utdanningsbistand som har gitt resultater. Jeg skal nøye meg med noen få:

• I 2002 opprettet Verdensbanken Fast Track Initiative (FTI), som jobber for å nå tusenårsmålene innen utdanningssektoren. For tiden hjelper FTI 36 utviklingsland med utdanning, 22 av dem i Afrika sør for Sahara. I disse 22 samarbeidslandene er det nå 15 millioner flere barn som går på barneskolen enn i 2002. Denne økningen kan så klart ikke forklares med kun FTIs innsats, selv om det ikke er tvil om at de skal ha sin del av æren. FTI har ingen tall på akkurat hvor mange barn som går på skole takket være dem, noe som er forståelig da de jobber mye i samarbeid med lokale myndigheter, men i den grad statistikk kan fungere som bevis kan det nevnes at antall elever har økt med 52 % i landene i Afrika sør for Sahara som tar del i FTI, mens de har økt med 23 % i landene i regionen som ikke er med.
• Africa Education Initiative (AEI) er en del av USAs utdanningsbistand til Afrika. Innen 2010 vil AEI ha sørget for at over en halv million stipender er blitt gitt til afrikanske jenter. De sørger også for å forbedre kvaliteten på utdanningen som gis ved å gi bort bøker og utdanne lærere.
• Mange enkeltland kan trekkes frem som eksempler på at støtte til utdanning har gitt resultater. For eksempel Papua Ny-Guinea. Fra 1992 til 2002 spilte australsk bistand en nøkkelrolle i å forbedre bade kvaliteten på undervisningen i dette landet, og øke antall barn som gikk på skolen. Antall barn med undervisning doblet seg fra en halv til en hel million. Bistand var viktig for å tilby utdanningsmuligheter til 270 000 barn i 4 200 skoler.
• I 2006 kunne The Guardian melde: «Store skritt mot dette målet [tusenårsmålet for utdanning] er blitt tatt i flere land, takket være de samlede prestasjonene fra gjeldsslette og økt bistand: Uganda, Kenya og Tanzania har gjort grunnskole gratis, noe som har bidratt til at 7 millioner nye har kommet seg på skolen.»

Mikrokreditt er en form for bistand vi har fått høre mer og mer om de siste årene. Konseptet går ut på å gi små, sikre lån til fattige mennesker slik at de kan starte egne virksomheter (kjøpe inn husdyr, begynne med kunstgjødsel, starte butikk, osv), og på den måten investere seg ut av fattigdommen. Dette konseptet har vist seg å fungere bra og har hjulpet millioner ut av fattigdom. Ved slutten av 2005 er det estimert at 100 millioner mennesker i utviklingsland var involvert i mikrokreditt.

Nødhjelp har gjennom tidene bidratt til sterkt til å redusere menneskelig død og lidelse, men hvor mange millioner mennesker som lever i dag takket være nødhjelp er det ikke lett å finne statistikk på.

Støtte til jordbruk har med sikkerhet bidratt til å øke matproduksjonen flere steder, for eksempel har myndighetene i Malawi med økonomisk støtte fra bistandsdonorer doblet matproduksjonen i landet, men heller ikke her er det lett å finne statistikk over de globale resultatene.

I tillegg har det blitt gitt bistand til infrastruktur, strømforsyning, næringsliv, godt styresett, utbedring av sanitærsystemer og til å sørge for at flere får tilgang på rent vann. Også her har konkrete resultater blitt oppnådd.

Vi har nå gitt bistand i over et halvt århundre. Likevel ser vi fortsatt sult og fattigdom. Hvis bistand virker, hvordan kan det da ha seg at store deler av Afrika fortsatt er lutfattig?

Det er mange faktorer som påvirker fattige lands økonomi. Korrupsjonsnivå, konflikter, markedsadgang til andre lands markeder, muligheten til å beskytte egen industri mot uønsket import utenifra, råvarepriser, avlinger, befolkningstetthet, evnen til å tiltrekke seg investeringer og rikdom på naturressurser for å nevne noen. Om u-landene ble betalt like ”mye” for tropiske produkter i 2002 som i 1980 hadde de tjent like mye ekstra på det som bistanden fra de rike landene nesten fem ganger. Land som er rammet av krig eller naturkatastrofer taper gjerne mye mer på det enn de tjener på bistand. Med de beskjedne midlene som er blitt gitt i bistand er det mange faktorer som har påvirket økonomien mye mer, og det blir derfor urimelig å dømme hvorvidt bistand virker eller ikke utifra hvorvidt økonomien i mottakerlandene blir bedre eller dårligere.

Vi kan jo stille oss selv et retorisk spørsmål; når de av oss som bruker mest medisiner statistisk sett har dårligst helse, betyr det at medisiner virker gir dårlig helse? Åpenbart ikke, tilfellet er jo nettopp det motsatte. Ingen hevder at syke ikke bør bruke medisiner fordi de fører til bivirkninger og fra tid til annen kan bli feildiagnosert. Akuratt som syke mennesker gjerne bruker mer medisiner en de som er friske mottar fattige land med økonomiske problemer gjerne mer bistand. Nettopp fordi levestandaren i mange afrikanske land er dårlig og den økonomiske veksten av diverse grunner er lav blir det gitt mer bistand dit enn andre steder.

Til tross for at årsakene for økonomisk vekst er komplekse har det blitt gjort flere forsøk på å finne ut hvorvidt bistand hjelper eller ikke ved å bruke kompliserte statistiske metoder. Til tross for at konklusjonene har vært varierende og at vi ikke kan si sikkert hvorvidt bistand bedrer økonomien til land basert på denne typen undersøkelser, kan det nevnes at de fleste av dem har konkludert med at bistand bidrar til økonomisk vekst.

Går bistandspenger til korrupte ledere i Afrika uten at de kommer folket til gode?

Det forekommer. Det er mange problemer knyttet til stat-til-stat bistand som bør tas på alvor, selv om ikke det betyr at vi bør slutte å gi støtte til myndigheter. Veldig mye positivt er også blitt oppnådd ved hjelp av budsjettstøtte.

Det bør understrekes at mesteparten av bistanden som gis er prosjektbistand, ikke stat-til-stat. I 2002/3 ble under en tredjedel av den statlige bistanden fra de rike landene gitt som budsjettstøtte. Mellom 2001 og 2003 steg den offentlige bistanden til Afrika med en fjerdedel, men mengden tilgjengelig for afrikanske myndigheter falt med 400 millioner dollar. Av den privat finansierte bistanden er nesten alt prosjektbistand.

Fører ikke bistand til mer korrupsjon i de fattige landene?

Det er ikke uvanlig at bistandspenger blir borte på grunn av korrupsjon, uten at automatisk fører til mer korrupsjon generelt i samfunnet. Kanskje har bistand noen steder ført til økt korrupsjon. Helt sikkert er det at bistand flere steder har bidratt til å redusere korrupsjonsproblemet. Norads resultatrapport kan fortelle at «både i Malawi, Uganda, Tanzania og Mosambik er det dokumenterte forbedringer innen offentlig finansforvaltning som et resultat av internasjonal bistand». Om Norges arbeid mot korrupsjon kan de melde: «Norge støtter anti-korrupsjonsarbeid i mer enn 20 land, herunder antikorrupsjonsbyråer i sju land».

Bidrar bistand til overbefolkning?

Bistand bidrar til at det blir flere mennesker på kloden ved å redusere barnedødeligheten, men når barnedødeligheten blir redusert pleier også mødre å få færre barn. Dessuten får kvinner statistisk mindre barn når utdanningsnivået er høyere. At bistand fører til flere mennesker i verden er ingen selvfølge. Det er ikke tilfeldig at rike land har mindre befolkningsvekst.

Kan bistand løse alle de fattige landenes problemer?

Fattigdom har mange årsaker. Noen kan vi ordne opp i med bistand. Andre ikke. For å nevne noen:

• Mangel på industri (kunne blitt løst med bistand om massive summer hadde blitt gitt).
• Dårlig adgang på vestlige markeder (kan ikke løses med bistand).
• Lite innvesteringer (kan ikke løses direkte ved hjelp av bistand).
• Gjeld (kan løses med bistand).
• Dårlig økonomisk politikk (kan i liten grad løses med bistand).
• Dårlig helse/sykdom (kan løses med bistand).
• Korrupsjon (kan ikke løses med bistand, men bistand kan bidra til å redusere problemet).
• Lave råvarepriser (kan ikke løses med bistand)
• Dårlig infrastruktur (kan løses med bistand).
• Dårlige avlinger (kan løses med bistand).
• Mangel på utdanning (kan løses med bistand).

Kan Norge redde verden?

Nei, men vi kan utrette mye.

Hva skal vi leve av uten oljefondet?

Mesteparten av rikdommen vår har vi ikke fra olje, men fra vår egen arbeidskraft. Mesteparten av oljeinntektene puttes rett inn i oljefondet, og påvirker ikke økonomien vår direkte. Oljepengene vi faktisk bruker utgjør en mindre del av norsk økonomi. I 2007 brukte det offentlige 736 milliarder kroner. Av disse var 68 milliarder, 9 prosent, finansiert av oljeinntektene våre. Alt i alt utgjorde oljepengene vi brukte dette året om lag fire og en halv prosent av fastlands-BNP. Det er nok til å gi oss fleksibilitet i økonomien og til å gi oss råd til litt ekstra, men utgjør på ingen måte noen enorm del av økonomien vår. For øyblikket bruker vi ekstra mye oljepenger på grunn av finanskrisen, men når finanskrisen er over vil pengebruken igjen bli normalisert.

Finansdepartementet har selv gjort klart at arbeidskraft har mye mer å si for velstanden enn oljeinntekter. «I et langsiktig perspektiv er petroleumsformuen av begrenset betydning for velferden i Norge» skriver de på hjemmesidene sine. Ifølge deres egne beregninger utgjorde nåværende og framtidig arbeidsinnsats 82 % av nasjonalformuen vår i 2007. I 2006 uttalte økonom Harald Magnus Andreassen til NA24:

«Oljeinntektenes betydning for Norge er nesten alltid overvurdert. Det er mye viktigere hvordan vi klarer å utnytte fastlandsøkonomien. Det meste av det vi har kommet til har vi skapt på ærlig vis.»

I februar 2009 kunne vi lese i Dagbladet:

«Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) består om lag 15 prosent av Norges BNP av såkalt oljerente.

– Selv uten oljen er Norge om lag like rikt som USA, og langt rikere enn Sverige, sier Ådne Cappelen, forskningsdirektør i SSB»

Bør vi ikke ta oss av de fattige her hjemme først?

Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.

Vi er mye rikere i Norge enn det som skal til for at alle nordmenn materielt sett skal kunne ha det bra. Klagde vi ikke på at det fortsatt var fattige i et av verdens rikeste land også i 1990? Som allerede nevnt var vi da to tredjedeler så rike som vi er i dag. Om vi var rike nok til at ingen trengte å være fattige da er vi definitivt rike nok nå til å både kunne hjelpe fattige lokalt og bruke enorme summer på å hjelpe fattige globalt nå. Å hjelpe fattige i Norge og i fattige land er rett og slett ingen motsetning.

Burde vi ikke løse alle problemene i Norge før vi hjelper andre land?

Siden 1990 har forbruket i Norge steget med over femti prosent per person. Likevel er det mye vi trenger penger til. Helsevesenet og eldreomsorgen burde forbedres. Mange veier i Norge trenger opppusning. Vi har narkomane som kunne trengt bedre oppfølging. Mange kommuner mangler penger. Mer støtte til forskning hadde vært fint. Høyhastighetstog kunne alltids gjort seg, og nye jagerfly hadde vært kult. Regjeringens langtidsprogram 1998 – 2001 spådde at forbruket i Norge vil doble seg mellom år 2000 og 2030, og tredobles mellom år 2000 og år 2050. Likevel vil det alltid være masse vi ikke har nok penger til. Men gjelder ikke det også for alle andre land? Jeg innbiller meg ihvertfall at helsevesenet i Niger har større mangler enn Norges. I en uavhengig vurdering av hvilket av verdens land som har mest bruk for et oljefond ville vi vært sjanseløse. Om målet derimot hadde vært å finne hvilket land som trenger et oljefond minst ville vi vært blant toppkandatene.

Vi kan hjelpe flere hundre millioner mennesker til en høyere levestandard (ved å gi dem tilgang på rent vann, utdanning, o.l.) og redde titalls millioner av menneskeliv ved å gi oljepengene til bistand. Vi kan utrette så utrolig mye mer positivt for menneskeheten ved å bruke oljefondet til å hjelpe verdens fattige fremfor å bruke dem i et av verdens rikeste land.

Vil det føre til uro i økonomien om vi gir bort oljefondet?

At hurtig reduksjon i rikdom fører til arbeidsløshet og kan være selvforsterkende er det ingen tvil om. Av flere grunner er det imidlertid ingen grunn til å tro at å bruke oljepengene på bistand vil føre til økonomisk uro av betydning:

1. Mesteparten av oljepengene våre spares opp, og påvirker derfor ikke den norske økonomien. Å bruke disse pengene på bistand vil ikke føre med seg bivirkninger.
2. Alle arbeidsplassene og verdiskapningen som oljeutvinningen fører med seg direkte vil så klart opprettholdes. Å bruke oljepengene på bistand må ikke forveksles med å stoppe med oljeutvinning.
3. Det er ikke nødvendig å avvende oss med bruk av oljepenger over natta. Dette kan gjøres gradvis over noen år slik at overgangen blir myk.

Oljefondet og fremtidige oljeinntekter kan definitivt brukes på bistand uten at det fører til økonomiske problemer i Norge. Igjen er det viktig å også tenke på hva vi kan oppnå. Ved å gi oljefondet til bistand kan vi blant annet gi flere titalls millioner barn utdanning, gi flere hundre millioner mennesker tilgang på rent vann og redde like mange barn under fem år fra å dø av fattigdom som vårt eget befolkningstall ni ganger – minst!

Kan vi dekke fremtidige pensjoner uten oljefondet?

Danmark, Tyskland og Frankrike har ikke oljefond, men står ovenfor en eldrebølge akkurat som oss. Er det derfor grunn til å tro at de ikke vil greie å dekke fremtidens pensjoner? Selvfølgelig ikke. Alle vestlige land står ovenfor en stadig økende andel eldre, men svært få av dem har oljefond. Det er ingen grunn til å tro at Norge skiller seg ut fra hele resten av Europa på den måten at vi ikke vil kunne greie å dekke fremtidige pensjoner uten et oljefond. Også vi vil fint kunne takle eldrebølgen uten å måtte bruke oljepenger. Igjen synes jeg det er på plass å understreke at regjeringens langtidsprogram 1998 – 2001 spådde en dobling av forbruket vårt mellom 2000 og 2030, og en tredobling mellom 2000 og 2050.

***

Denne siden oppdateres. Flere spørsmål vil bli besvart. Kildehenvisninger vil også bli lagt til etterhvert.

8 svar til Vanlige spørsmål

  1. Vil ikke være kynisk sier:

    Jeg ser poenget med at bistand ikke nødvendigvis fører til flere mennesker i verden. Det jeg tror det fører til er at flere overlever, og flere ønsker å benytte seg av jordas ressurser. Det jeg lurer på er; vil det faktum at flere millioner mennesker får økt levestandard, og dermed økt forbruk, føre til en utvikling hvor kloden ikke er bærekraftig lenger?
    Her er det selvfølgelig mange grep som kan benyttes, eksempelvis å spise mindre kjøtt og mer korn. Men er det virkelig slik at hele verden, slik vi kjenner den i dag, er villige til å gjøre ofre? Hvilke konsekvenser vil økt levestandard for flere millioner mennesker egentlig gi?

    • Espen sier:

      Hei Vil ikke vaere kynisk: Det du sier er veldig rett. Vi vet ikke hva grensen er for Jordens bristepunkt, men vi er ganske sikker paa at hvis vi konsumerer hva som top 10% av verdens befolkning konsumerer i dag saa vil vi ganske sikkert ikke klare aa vaere ‘sustainable’. Men det er fortsatt scope for utvilkling, du kan fortsatt oeke produktivitet mye ved hjelp av enkle teknikker.

      Jeg tror at dette ikke var meningen med spoerssmallet. Men selv om intellektuellt er spoersmaalet ditt veldig viktig, saa synest jeg etisk sett at vi ikke kan eller boer sitte spoersmaalstegn ved aa hjelpe. Vi har ekstremt overkonsumering i det global nord, det blir feil at folk doer paa grunn av vaar graadighet. Hvis du ser vekk ifra tittelen paa denne videoen saa foeler jeg meg litt slik som foreldene til Chihiro i filmen spirited away: http://www.youtube.com/watch?v=ZmsPfbUYDTU

    • Tor Økland Barstad sier:

      Godt poeng, men det må vi kunne leve med. Hvis vi bestemmer oss for det kan både fattigdomsproblemet og resursutfordringene løses (som du selv nevner er det mange grep som kan benyttes), men at det er en stor utfordring er det inge tvil om. Når det kommer til konsekvenser så tror ejg det vil gi konsekvenser, men jeg tror ikke vi bør frykte noe sammenbrudd 🙂

  2. Frode sier:

    Blir det ikke innflasjon i norge om alle oljepengene blir gitt vekk da?
    Norge har ikke nok erfaring i å være fattig til å kunne gi vekk alle pengene

    • Tor Økland Barstad sier:

      I 1990 var forbruket vårt per person under to tredjedeler av hva det er i dag. Også uten oljefondet vil vi være mye, mye rikere enn vi var da.

      Grunnen til at folk snakker om inflasjon hvis vi bruker for mye oljepenger er at det blir inflasjon hvis for mye penger tilføres den norske økonomien. U-hjelp fører ikke til inflasjon i Norge i det hele tatt.

  3. REDD BARNA!
    LA OSS BEGYNNE I KONGO!
    ELLER PALESTINA.
    ELLER UGANDA.
    ELLER HVOR SOM HELST.
    INGEN ER FØDT TERRORISTER!
    LA OSS TA HÅND OM DEM FØR DE BLIR DET!
    Daglig strømmer det inn bilder fra hele verden om barns lidelser. Leger uten grenser, Jan Egeland, og mange andre hjelpere,bønnfaller verden om å gjøre noe for å få slutt på lidelser og grusomheter som kvinner og barn er utsatt for omkring i verden.
    Det er så hjerteskjærende å se, at vi i den rike verden, lar dette skje uten at vi gjør noe for å hjelpe disse barna.
    Det opprører meg og smerter meg helt inn i den innerste hjerteroten. Vi ser at millioner barn blir utsatt for, nettopp det vi er så i mot, nemlig TORTUR! Derfor satte jeg med ned og skrev dette innlegget, som i første øyeblikk virker urealistisk, men hvis man tenker seg om så går det an å gjennomføre det.
    Jeg holder faktisk ikke ut å være vitne til de grusomheter barn blir utsatt for i Afrika og andre steder.
    Så derfor prøver jeg å rette oppmerksomheten på noe som vi kan og skal gjøre.
    Vi i Norge har råd til det, men vi har ikke råd til å miste flere barn.
    Les dette og tenk etter, så vil det ikke virke så utopisk som man skulle tro.
    Norges pensjonsfond har investert i aksjer, som foreløbig har gitt et tap på 633 milliarder kroner.
    Nylig så jeg på TV en mann fra Uganda som hadde fått en utdannelse i Norge og så det som sin oppgave å hjelpe sine landsmenn i Uganda. Han snakket flytende norsk, men reist tilbake til sitt land, utelukkende for å hjelpe.
    Slikt står det respekt av, og kan stå som eksempel på at de også er glad i landet sitt.
    Men EN man er ikke nok, men tenk om det HADDE VÆRT 10.000 slike?
    Vi tålte godt et tap på 633 milliarder, men å hente 100.000 sultne barn har vi ikke råd til?
    Hvis alle disse pengene hadde blitt brukt på foreldreløse barn, så hadde de gjort skikkelig nytte for seg.
    Men slik får man ikke lov å tenke på engang, men vi våger å kalle oss for kristne som har som hovedregel å elske sin neste?
    Hele verden samler seg 1 mai for å vise solidaritet med de som ikke har det så bra. Mange mener at vi har det så godt her i landet at vi kan slutte å feire 1 mai.
    Det betyr at vi bare skal tenke på oss selv, og ikke bry oss om våre medmennesker i andre land som daglig blir utsatt for ufattelige grusomheter?
    Hvis det for eks. blir 100.000 arbeidsledige her i Norge, så vet vi at alle disse innehar en betydelig kompetanse i forhold til vanlige folk i for eks Afrika.
    Som eksempel vil jeg trekke frem at på Sortland blir nesten 80 kvinner arbeidsledige. Tenk over hva disse kan gjøre, og hvilken nytte vi ville få av deres kompetanse?
    La oss vise verden at vi mener alvor med vårt ønske om å utrydde fattigdommen!
    LA OSS IHVERTFALL BEGYNNE!
    Og la oss også vise verden at det går an å bruke bistandsmidler til både å senke arbeidsledighet her i landet, og samtidig redde tusenvis av foreldreløse barn i Afrika (eller andre steder)fra den visse død!
    Vi snur altså en negativ trend til noe positivt, uten at det koster så altfor mye.
    Vi kan bruke noe av bistandsmidlene til å lønne de som er arbeidsledige her i landet, ved å sysselsette dem som «lærere» for foreldreløse barn fra Afrika, og da løser vi to problemer på engang!
    Arbeidsledigheten vil synke, samtidig som vi redder tusenvis av barn fra den visse død!
    I kommuner med høy arbeidsledighet, kan man sette i gang å bygge dertil spesielle bygninger som skal huse disse barna, og de må inneholde både barnehager, skoler og trygge oppholdsrom. Hovedfaget må være morsmålet der arbeidsledige innvandrere, også derved får seg en meningsfylt jobb. VI KAN ALTSÅ HJELPE DE FATTIGE, SAMTIDIG SOM VI HJELPER OSS SELV!
    Ihvertfall starte en begynnelse med et prøveprosjekt!
    Dessverre er vi nødt til å begrense antall voksne innvandrere, for de har med seg uheldige tradisjoner fra hjemlandet, som også fører til konflikt-situasjoner i Norge.
    Hvis vi henter 100.000 foreldreløse små barn fra Afrika, (DET FINNES 100 MILLIONER FORELDRELØSE BARN) og utnytter kompetansen til de ledige, og våre arbeidsvillige studenter, til å ta seg av disse barna, gjøre dem trygge, få dem på skole, ja, gi dem en kunnskap som de kan bruke for å gjøre Afrika i stand til å greie seg selv!
    Dette ville være en bedre utnyttelse av bistands-pengene, enn slik slik som ordningen er i dag!
    Men NOEN må dessverre utestenges fra arbeidet med disse barna. Forkynnere fra religiøse menigheter, må ikke få lov til å gi barna et negativt syn på seg selv ved å fortelle dem at de er syndere, og at det går dem ille hvis de ikke lar seg frelse.
    Barn har en uovertruffen evne til å lære, og de voksnes oppfatninger spiller en viktig rolle i barnas første leveår.
    Dersom de tror og beretter om åndevesener, engler og alt det der og selv om barna synes det er merkelig, så har de liten grunn til å tvile på det de voksne sier, og disse vrangforestillinger følger barna gjennom hele livet.
    Kristendommen har alltid skamløst brukt frykt og dødsangst for å rekruttere nye generasjoner.
    Når forkynnelse om evig pine blir presentert som fakta, fører det til et mareritt for millioner av troende.
    Og når man forteller barn at de er født syndig, så er det ikke rart at denne forstillingen er årsak til psykiske lidelser senere i livet.
    Formålet til disse barna er ikke å integrere dem i det norske samfunn, men gi dem en klar beskjed om at kunnskapen de tilegner seg her, skal komme Afrika til gode, og at de må vende tilbake og videreføre sin kunnskap.
    DE VIL BLI SITT LANDS BESTE AMBASADØRER!
    Det er en kjensgjerning at i mange Afrikanske land, ligger store jordbruksarealer brakk, fordi eierne mangler det mest elementære kunnskap om hvordan en gård skal drives.
    MENS FOLK SULTER!
    Tenk hvilken nytte en agronom ville ha her for å lære opp bøndene. Men de må hentes FØR de blir så gamle at de uheldige tradisjoner, slik som religion, kjønns-lemlestelse, tvangs-ekteskap og nedlatende kvinnesyn, SAMT ÆRESDRAP,som eksisterer i hjemlandet, ikke er så rotfestet og manifestert seg i deres sinn.
    På den måten kan vi lære dem om fordelene ved demokratiet, hvor alle mennesker er like mye verdt.
    Utopi vil mange si, men fullt gjennomførbar med litt god-vilje!
    På sikt vil det gagne Afrika, men for barna vil det bety øyeblikkelig hjelp, og den eneste redning!
    Det vil koste for mye vil mange si, men jeg tror det ville være både en lønnsom og sikker investering og svært nyttig.
    Vi bruker mye penger på bistand til Afrikanske land, men mye av pengene havner i lomma på korrupte ledere og kommer altså ikke fattige folk til nytte.
    For de fleste ledere er kampvillige motstandsfolk, som fra barnsben er opplært til krig mot kolonimakten.
    SÅ DISSE ER IKKE SKIKKET TIL Å VÆRE LEDERE!
    Så mye av bistanden er rett og slett bortkastet, og om noe kommer frem til folket, så fører det bare til passivitet og lite kreativitet.
    Skal Afrika greie seg selv, må det tilføres kunnskap, og da må vi begynne med barna!
    Og Norge har råd til det, og kan være et foregangsland, når det gjelder å utnytte den enorme ressursen som ligger hos disse barna. Og tenk hvilken internasjonal oppmerksomhet dette eksperimentet
    ville få!
    Undersøkelser viser viser at ca: 2 % av befolkningen har en svært høy IQ, men hva hjelper det når de ikke får anledning til å utvikle sine evner?
    Av de 100.000 barna som jeg mener Norge bør ta i mot, er det altså 2.000 som er svært intelligente!
    Er jeg helt på jordet når jeg i tankene ser for meg fotball-lag fra Uganda og Kongo engang spiller mot hverandre?
    Jeg ser absolutt ingen positiv effekt av misjonærenes velmenende virksomhet i Afrika.
    Selv om de fikk i gang noen skoler enkelte steder, så var de mer opptatt av å undervise dem om saligheten i en metaforisk og åndelig verden som baserte seg på overtro og eldgamle myter og skrifter, enn å forsøke å bedre tilværelsen de levde i NÅ.
    Dessuten er det ikke vanskelig å se den uheldige virkningen av misjonærenes virksomhet i Afrika.
    Den har skapt splid og stridigheter mellom folkeslag, isteden for fred og forsoning.
    Likevel så vil Rune Edvardsen og andre predikanter reise til Kongo og evangelisere befolkningen.
    Der forteller de, at selv om de er fattige og undertrykte, blir drept eller sulter ihjel, så får de det så godt på den andre siden, men bare på betingelse at de tar i mot evangeliet og lar seg frelse!
    Denne løgnen og overtroen har vi altså råd til å finansiere og blir attpåtil velsignet av våre myndigheter!
    Er vi i Norge så enfoldige at vi tror sultne mennesker blir mette av å lese i Bibelen, og at da vil Gud beskytter dem mot overgrep og hensynsløs vold?
    Er vi virkelig så dumme?

  4. Det er nå på tide å gjøre noe med fattigdommen i verden , og vi må først og fremst gå inn for å redde barna
    Derfor fikk jeg jeg så lyst til å sende dere noe som opptar meg mye, og som Norge kan gjøre for å bedre forholdene i for eks. Afrika.
    Men hvis viljen til ihvertfall til å forsøke, er tilstede, så er ikke dette så utopisk som det ser ut til ved første øyekast!
    Min menig er at vi må få barna vekk fra voksne Afrikanere, som er mest opptatt av å føre sine skadelige tradisjoner over på sine barn!
    Tenk over det og kom gjerne med motargumenter, men det gjelder våre medmennesker!
    Jeg er helt enig at det beste er å hjelpe dem i sitt eget land, men i mange land har de tusenårige tradisjoner som i våre øyne er både grusomme og bestialske!
    Disse tradisjoner bringer de voksne innvandrere med seg til vårt land, og selv om de er forbudt her, så fortsetter de å utføre disse handlingene, selv om de vet at de begår noe kriminelt.
    Det er bare derfor vi må hente barna hit, mens de er små,og før de får disse tradisjoner i blodet.
    Vi skal gi dem kunnskap og kompetanse, som de skal videreføre når de engang vender hjem.

  5. […] siden og leser det som står. Spesielt annbefaler jeg hvorfor bør oljefondet gå til bistand? og vanlige spørsmål. Les også gjerne artikkelen Hvordan Norge kan gjøre en forskjell. To av kapitlene fra boken min, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: